Rørende, intenst og fengende

I motsetning til resten av programmet på helgens Trondheim Calling Live, kan Einar Stray betegnes i en annen klasse enn resten av programmet: litt mer enn bare lovende, men ennå ikke helt etablert. Debutplaten Chiaroscuro ble utgitt februar i fjor til gode kritikker, og siden sist har Stray og resten av bandet høstet anerkjennelse i Tyskland og Østerrike.

Med en noe sen spilletid var Brukbar-klientellet allerede feststemt idet Einar Stray entret scenen. De få som klarte å kjempe seg til en god plass ved den provisoriske scenekanten fikk oppleve en halvtime bevegende og pliktoppfyllende indiepop. Strays komposisjoner preges av store kontraster, gnistrende crescendoer og et intenst rørende uttrykk. Særlig kommer styrken frem når han beveger seg i det postrock-inspirerte landskapet, og mye på bakgrunn av de briljante strykerarrangementene har han tidligere blitt sammenlignet med Godspeed You! Black Emperor og popkomet Sufjan Stevens. Einar Stray er på sitt beste når han kombinerer det innadvendte med det eksplosive.

Likevel får man i den korte perioden konserten varer et inntrykk av at det hele er et pliktløp. Stray og resten av besetningen serverer en glimrende konsert, men det er ikke mer enn akkurat det man har lært å forvente av han. Også innlevelsen hos hver enkelt av bandmedlemmene når ikke helt opp. Bandet får heller ikke noe gratis av det trange lokalet, som bare unntaksvis tillater lydgjengivelse slik man skulle ønske. Brukbar er ingen konsertsal, og mange av nyansene i de mer overdådige arrangementene forsvinner i et tykt klangteppe. Tidvis blir det hele en noe klaustrofobisk opplevelse.

Mot slutten av konserten gir bandet likevel svar på tiltale, og fremførelsen av tittellåta fra Chiaroscuro overbeviser publikum på Brukbar om at Einar Stray kan levere så det holder. Men likevel sitter man igjen med inntrykket av at det lydbildet Stray leverer ville gjort seg enda bedre på en større scene. Vi venter spent på det endelige gjennombruddet i Norge.