Splittet svane, udelt fryd

FILM

BLACK SWAN – REGI: DARREN ARONOFSKY – FOX SEARCHLIGHT PICTURES

Allerede fra første bilde suger Oscar-favoritten Black Swan tilskueren inn i en suggerende og urovekkende atmosfære, og slipper ikke taket før lyset i kinosalen skrus på igjen. Tidligst. Regissør Darren Aronofsky har holdt et imponerende fokus – ved å sløyfe all irrelevant informasjon står fortellingen om ballettdanseren Nina (Natalie Portman) igjen, dirrende av intensitet og menneskelig frustrasjon. Filmen kan med rette kalles et mesterverk, og er et bevis på hvor stor kunst film kan være.

Black Swan lener seg tungt mot den psykologiske thrilleren, men holder seg oppreist på egen hånd, uten å henfalle til billige løsninger. Selv om filmen er en gjennomgående nervepirrende opplevelse, får man nesten lyst til å rope av glede. Endelig en film som går inn bak hjernebarken på sin hovedkarakter, uten å ty til «smarte» triks og vendinger for å lure publikum til kortvarig ekstase! Nei, Black Swan spiller heller på lag med publikum, og fremstår som en spenningsfilm bygget på kjøtt og blod.

Langt fra svart/hvitt

Kjøtt og blod spiller da også en vesentlig rolle i filmen. Sentralt står menneskekroppen i all sin frihet og fangenskap. Nina Sayers er en i overkant ambisiøs ballettdanser, som får hovedrollen i sitt ballettkompanis oppsetning av Svanesjøen . Sjefen for kompaniet (Vincent Cassel) mener Nina er perfekt i rollen som svanen – men bare den uskyldige og rene delen av rollen. Den mørkere og mer sensuelle delen har hun større problemer med å identifisere seg med, og hennes manipulerende sjef ber henne om å «slå seg mer løs» for å fullbyrde rolletolkningen.

Foto: FOX SEARCHLIGHT PICTURESBarbara Hershey og Natalie Portman.Dette er lettere sagt enn gjort, ikke minst fordi Nina fortsatt bor hjemme med sin mor. Stemningen i hjemmet er alltid trykket, nesten kvelende. Den overbeskyttende moren ønsker så inderlig at datteren skal lykkes som ballettdanser, men har holdt grepet om henne så lenge at det har gitt motsatt effekt. Noe av det mest fascinerende med Black Swan er spillet mellom det rene og det besudlede, og hvordan Nina aldri kan bli perfekt for hovedrollen nettopp fordi hun er for perfekt. For å kunne bli et fullt og helt menneske må man ha kontakt med både sine gode og onde sider, og ha erfart livets sorger og nedturer. Nina har bodd på det rosa jenterommet hele sitt liv, der kosedyr og en spilledåse er blant det som hindrer henne i å få utvikle seg. Det resulterer etter hvert i et tvungent og altfor forsinket ungdomsopprør, så mislykket at det gjør vondt å se på.

Kvalitet over kvinnekarakterene

Alt i filmen er formidlet så godt at det nesten blir for mye av det gode, men den står aldri i fare for å bli for perfekt, slik som Nina. Karakterene i filmen er like ekte og realistisk tegnede som dem i The Wrestler , Aronofskys forrige film, selv om miljøene er totalt forskjellige. Det er synd å si det, men gode kvinneroller er mangelvare i amerikansk film, og i Black Swan står de virkelig ut som noe helt utenom det vanlige. I tillegg er filmens rollefigurer rammet inn av detaljer som interiør og sminke, som bidrar til å fortelle enda mer om hva de bærer på.

Natalie Portman har alltid vært en god skuespiller, men her får hun endelig brukt potensialet til det fulle i en skikkelig hovedrolle. Hun balanserer hårfint mellom det vakre og det dystre, og bærer filmen like trygt som hun bærer sin ballettkarakter på tåspissene. Mila Kunis spiller Ninas rake motsetning, den mer frigjorte og løslupne Lily, som etter hvert blir et uroelement i tilværelsen for Nina. Samspillet mellom de to er uforløst og udefinert, og viser godt hvor lite integrert Nina er i «det virkelige liv».

Stilsikker spenning

Black Swan er et ektefølt portrett av et ufullbyrdet menneske, som bruker spenningselementer på en selvsikker og verdifull måte. Med dansekunsten og den klassiske musikken som sentrale rammer, har Darren Aronofsky laget en tragedie for stort lerret – i udiskutabelt positiv forstand.