Varm og skitten sosialrealisme

Patti er en middelaldrende kvinne som bor i en urban trailerpark i Roma. Hun og ektemannen er sirkusarbeidere, han en slags frilansklovn. En dag finner Patti en toårig jentunge forlatt på en lekeplass, og bestemmer seg for å ta hånd om henne.

The Little One er ingen estetisk nytelse, takket være sin dokumentariske stil med håndholdt kamera, umerkelig lyssetting og skarpe klipp. Derimot føles den svært realistisk, mye som følge av stilen, men også på grunn av skuespillerne. Uten noen form for dramatiske fakter fremstår de ytterst naturlige, bidrar til å bygge et så troverdig filmunivers at man ikke tar seg i å tvile på det et øyeblikk. Aller mest imponerende er faktisk jenta som spiller den forlatte Asia. Med tanke på alderen er den ufattelig naturlige og anstrengelsesløse prestasjonen sannsynligvis ikke tilsiktet, men det er strengt tatt likegyldig, og jeg er nødt til å anerkjenne den uansett. Hun er historiens midtpunkt, og at den fungerer så godt som den gjør er i stor grad hennes fortjeneste.

Med Pattis «kidnapping» som utgangspunkt har regissørene Tizza Covi og Rainer Frimmel tatt historien til diverse sidespor, og klarer på en subtil måte å beskrive omstendighetene i trailerparken. Som en rød tråd ligger innbyggernes, især Pattis, uuttalte ønske om å beholde gledessprederen Asia, og også dette formidles svært subtilt, og i det hele tatt veldig elegant. Det samme gjelder de sporadiske tilløpene til humor, som faktisk kan være ganske vanskelige å oppfatte.

Filmens hittil nevnte elementer fungerer svært godt, men som helhet er den dessverre ikke helt perfekt. Hverdagsbeskrivelsene føles til tider en smule trivielle, og noen ganger maler den med litt for brede strøk, men det siste må riktignok sies å være for bagateller å regne.Til tross for sitt skitne og ultrarealistiske utseende har The Little One en genuin varme, og er - alt tatt i betraktning - høyst, høyst severdig.