Få trylletriks, men mye magi
Matilda roter seg gjennom historien, men lander stødig i enden.
Det er en yngre snittalder enn hva man oftest finner i teateret, både blant publikummere og aktører. Trøndelag teaters premiereforestilling av Matilda har en fullsatt sal som florerer av boller og brus, spente barnestemmer og den faste eldre garde.
Forestillingen starter med et musikalnummer hvor barneskuespillerne synger om hvor «makalause» foreldrene synes de er. Deretter dras vi videre med til Matildas uforventede fødsel, og med dette baller tragediene på seg.
Hoppende historier
Musikalen følger livet til den skarpe Matilda som elsker å lese og lære, men som vokser opp i en familie hvor slike egenskaper ikke settes pris på. Ofte finner vi henne med nesa i en bok og hun drar stadig til biblioteket, hvor hun forteller historier til bibliotekaren.
Selv om det er mange år siden jeg sist leste Roald Dahls Matilda, husker jeg godt den skumle rektoren, de magiske kreftene og tvangsfôringen av sjokoladekake. Dette tar det dessverre en stund før vi ser noe til. Faktisk er det mange nummer i første akt jeg ikke drar kjensel på i det hele tatt.
Historien Matilda forteller om de to forelskede akrobatene tar mye plass og oppfattes som overflødig og unødvendig for resten av plottet. Det er i det hele tatt litt rotete og jeg merker hvordan musikalen flere steder skiller seg fra boka. Heldigvis serverer andre akt både forklaringer og gjenkjennbart materiale.
Vendepunktet
Det er etter pausen at forestillingen virkelig får kjøtt på bena. Her serveres alt fra en anti-lese-kampanje, levert av herr Wormwood og sønnen Michael, til en omfattende gymtime i regi av Trunchbull. Scenene virker enda mer gjennomarbeidet enn dem i akt én, og det er en fryd å se på.
Musikalnumrene leverte både humor og inderlighet i god balanse. Fra fru Wormwoods overbevisning om at jenter bør være pene heller enn smarte, til frøken Honey som strever med å føle seg patetisk. Hun blir sår og ekte, og i kombinasjon med å være den fremste vokalisten i ensemblet sørger dette for en ekstra dybde i forestillingen.
Fortellingen om akrobatene kommer også mer til live gjennom forseggjort scenografi. Spørsmålene jeg satt igjen med under første akt blir besvart og alt i alt virker det som om forestillingen finner seg selv.
Et ungt ensemble
Selv om replikkene og bevegelsene er godt innøvd hos de unge skuespillerne, er det dessverre dette som samtidig dreper noe av illusjonen. De yngste aktørene er ikke like frie som de profesjonelle. Dette gjør dem litt stive, men det er trolig noe som vil komme seg etter hvert som de blir mer scenevante.
Jeg vil også trekke frem hvordan det yngre publikummet styrket tilskueropplevelsen. Under hele første akt var femåringen på raden foran meg i bevegelse, og dette ble ikke bedre av bollen og brusen som faren kjøpte henne under pausen.
Likevel sørget det for kveldens høydepunkt. Barnet klarte nemlig å sette overleppen fast i glassflasken, og det lagde et stort «popp» når hun endelig fikk den løs. Reaksjonen ble naturligvis et latterkrampe-utbrudd blant oss på raden bak, samt en ny innsikt i at det ikke kun er barna på scenen som underholder under barneteater.
To stjerner
Under enhver forestilling er det lett å finne seg noen favoritter blant aktørene. For min del ble disse Michael Wormwood og Agatha Trunchbull – to hysteriske karakterer som virkelig tok scenen.
Michael, nesten uten replikker, leverte enstavelsesord og triks på sparkesykkel. Han legemliggjorde uttrykket «det er ikke en tanke bak de øynene» og serverte idioti som var akkurat passe troverdig. Av denne grunn trengte han ikke å gjøre stort før jeg brast ut i latter.
Trunchbull var derimot mer artikulert. Med tilgjort stemme og et billedlig og hatefullt språk ble karakterens avsky for barn både tydelig og samtidig lattervekkende. Særlig de kontrastfylte scenene mot frøken Honey traff meg som de skulle.
Det lille ekstra
En gjennomgående styrke i musikalen var de mange gullkornene og smådetaljene de serverte. Disse var blant annet sceneveggene som åpnet seg i tempo med fru Wormwoods rier og hårfargingen som skjedde live på scenen. Det er gøy for både voksne og barn i salen når håndkledet faller og herr Wormwood har fått en helt ny look.
I enden satt jeg igjen med en utrolig god opplevelse. Numrene ble bedre og bedre og energinivået i salen var smittende. Det var kanskje ikke den «Matilda» jeg kjenner fra tidligere, men jeg må si at også denne falt i smak.
