Studentene har glemt hvordan man demonstrer
Trondheims gater kryr av studenter, men de ser ikke ut til å «ta til gatene», slik de gjorde en gang i tiden.
En solfylt lørdag formiddag står en gatemusikant med en kassegitar i Nordre gate. Han synger Bob Dylans ikoniske «The Times They Are A-Changin’», en låt som for mange er selve symbolet på sekstitallets politiske engasjement.
Rundt musikeren står en gjeng maskert som mus, aper, ugler og øgler, med plakater i hendene og palestinaskjerf rundt halsen. I dag leder den 76 år gamle aktivisten Berit Rusten flokken rundt i Trondheims gater.
– Vi bruker masker for å åpne sinnene til de forbipasserende. Dyr bryter opp hverdagsbildet, og det er jo litt humor.
Stuntene er et samarbeid mellom ulike interesseorganisasjoner, som i dag ønsker å skape bevissthet rundt amerikanske militærbaser i Norge.
Alltid vært aktivist
Sauemasken Rusten er ikledd står i stil med det hvite bølgete håret hennes, men i kontrast til hennes opprørske vesen.
Dette er nemlig ikke det første stuntet den livslange aktivisten utfører i Trondheims gater. Hun tar blant annet noe av æren for et trafikkfritt Trondheim torg.
– Tidlig på 2000-tallet hadde vi et stunt med eget politikorps som stoppet trafikken på torget, mens vi inviterte til piknik og spilte fuglesang over høyttaler.
Rusten er ikke fremmed for å blande humor og aktivisme.
– Folk syntes at det var artig, og grunnet de store oppslagene i avisen måtte bystyret gjøre noe med trafikken.
Aktivismens fall
I 1968 var Rusten ung og bidro i en bevegelse som var preget av protester, nye idéer og store endringer. Hun var en såkalt «sekstiåtter».
– Vi tenkte at hvis vi forstyrrer den etablerte tankevirksomheten, så ville folk høre og bli med på det. Vi var veldig optimistiske.
Selv om Rusten presiserer at det alltid har vært individuelle forskjeller, merker hun likevel en samfunnstrend.
–På syttitallet hadde vi en felles ideologi hvor vi ønsket oss et annet samfunn. Nå er det kanskje heller enkeltindivider som engasjerer seg.
Rusten forteller at det var mye aktivisme blant studentene da hun studerte i Trondheim. I dag er historien en annen.
– Til tross for at vi er i en alvorlig situasjon med risiko for verdenskrig er det ingen unge som tydelig profilerer engasjement for fred i våre dager. De er jo mer opptatte av … jeg vet da faen hva. Hemningsløs cavadrikking på Solsiden på søndager, kanskje?
Hun tror ikke at samfunnet dyrker fellesskaps- og solidaritetstanker, slik det gjorde før. Rusten gir skolen og foreldrene skylden for en individualistisk tankegang.
– Velferdssamfunnet trues av en ekstrem individualisme. Unge tror at det er overlevelse å drive med business og å ha spisse albuer, men vi lever jo i et samfunn som er bygd på at fellesskapet skal ha det bra.
Rusten selv har alltid satt fellesskapet høyt.
– I aktivismen ligger den delen av demokratiet som ellers ikke har en stemme. Man må aksjonere for å løfte frem andre sannheter.
Studentene skuffer
Mens Rusten i sin ungdom prøvde å påvirke de eldre generasjonene, har hun i sine eldre dager prøvd å påvirke ungdommen.
– Studenter for Palestina inviterte til markering utenfor Scandic Lerkendal en gang Kongsberg gruppen skulle ha bankett for studenter. Aksjonistene hadde lagt avrevne kroppsdeler i gips på trappen foran inngangen.
– Det var tusen studenter i mørke selskapsklær, mange av dem var fulle, og alle bare trampet over lemmene. Vi demonstrerte høylytt, men vi var som usynlige for dem.
Hun forteller om de ubehagelige assosiasjonene og tankene hun hadde den kvelden.
– Dette er fascismen i anmarsj. Det er massene som ikke stiller spørsmål og som bare godtar for å få litt «kred» hos pengemakten.
Hun hadde forventet mer av studentene.
– Folk i krigssoner er glade hvis de finner igjen en arm, en fot eller et hode av sine kjære. Jeg trodde at studentene hadde såpass innlevelsesevne at de så parallellen med det, men nei.
Ifølge Rusten ville en slik bankett aldri funnet sted da hun var ung.
– Det foregår et folkemord rett foran trynet vårt, og våpen fra Kongsberg brukes indirekte via USA til dette. På sytti-åttitallet hadde det aldri i verden vært mulig å gjennomføre en slik bankett.
Ikke min kamp å ta
– Jeg har ikke noe jeg aktivt går ut døren for å ytre. Jeg tror det skal mye til for at jeg skal delta i en demonstrasjon, sier maskiningeniørstudent Borge Garman Roti.
Han presiserer at det skjer mye forferdelig i verden, men mener det skal mer til for å mobilisere ham.
– Det kan jo høres litt sykt ut, men det er ikke min kamp å ta. Tar man opp kampen for alt som skjer i verden, så har man ikke tid til å gjøre noe annet.
Studenten er ikke nødvendigvis redd for å ytre seg, men heller for å velge side uten å være opplyst nok om saken.
– Jeg er livredd for å handle på feil premiss og ta feil. Særlig Israel-Palestinakonflikten er ekstremt uoversiktlig og komplisert.
Hverdagsaktivisme
Historiker Thomas Brandt har jobbet med studenthistorie, og tror at flere enn før kan kjenne seg igjen i det maskiningeniørstudenten føler.
– Det er mange flere ting å ta stilling til enn før, så det er vanskeligere å bare lage en parole og gå ut i gata. Det er så mye tvil om hva som egentlig er det riktige.
Han knytter utviklingen til den store informasjonsmengden vi lever med i dagens samfunn.
– Det er veldig mange ulike informasjonskanaler og synspunkter på hva som regnes som kunnskap og hva som er sant.
Brandt forteller at tilbake på sekstitallet var tonen en annen.
– Demonstrasjonstog og sterke budskap ute i gatene var en viktig del av det politiske engasjementet, sier historikeren.
Selv om han presiserer at engasjementet ikke nødvendigvis har blitt mindre, tror han det har endret form.
– Politisk engasjement har blitt mer integrert i hverdagslivet. Det går mer på etiske valg i hverdagen og diskusjoner i uformelle forum.
Lenket seg fast til bygninger
Sosiologene Oddveig Storstad og Kjersti Eggen Dahl har forsket på politisk engasjement blant unge. I likhet med Brandt har også de observert at dagens engasjement går mer mot individuelle livsstilsvalg enn aktive kollektive handlinger.
– Engasjement er et uttrykk for hvem du er og valgene du tar sier noe om verdiene dine, sier Dahl.
Hun knytter endringen opp mot en lav tro på politisk påvirkning.
– Det er fort å oppleve at man er en liten brikke i et stort system. Man føler at den eneste påvirkningskraften man har er gjennom de individuelle valgene.
Forskere snakker om at de yngre generasjonene lider av en såkalt «imagination crisis», ifølge Storstad.
– Unge greier ikke forestille seg at det kan gjøres noe med verdensproblemene.
Kontrasten til 68-generasjonen blir påfallende.
– De gjorde jo nærmest ikke annet enn studentopprør, og lenket seg fast til bygninger og demonstrerte. De skulle jo endre verden. Der var det ikke noen forestilling om at verden ikke kunne endres.
Individet i sentrum
En annen årsak til manglende ungt engasjement kan være innføringen av ny teknologi, tror Dahl.
– Sosiale medier er ikke konstruert slik at det er rom for nyanser og debatt med ulike perspektiver. Når det er den kulturen du eksponeres mest for, så er det nok vanskeligere å engasjere seg på andre arenaer.
Storstad trekker også frem individualisering som et kjennetegn på vår tid.
– Før var alt sentrert rundt fellesskapet, lokalsamfunnet og nasjonen. Nå er individet i sentrum.
I samtale med lærere får de høre at dette har påvirket det politiske engasjementet til unge.
– Det er ikke like stor interesse for å engasjere seg på vegne av andre enn seg selv, altså fellesskapet. Unge i dag har vokst opp i et mer individualistisk samfunn, så det er naturlig for dem å tenke sånn.
Unge, optimistiske aktivister
Abirami Chandrakumar er nylig ferdig med en bachelorgrad i psykologi og Magnus de Besche tar en master i folkehelse. De er begge i styret til Studenter for Palestina: Chandrakumar som arrangementskomitéleder og de Besche som aksjonskomitéleder.
– Jeg tror at veldig mange er villige til å gjøre noe, men at det må fasiliteres, sier de Besche om studentene i Trondheim.
Han opplever at mange ønsker å støtte Palestina, men at de synes at det er skummelt.
– De føler at de må kunne svare på alle spørsmål, men sånn er det ikke. Hvis du møter opp på demonstrasjon, men ikke har alle svarene, så kan du be dem henvende seg til ham uten fortenner, sier han og gliser så tomrommet i tannrekken synes.
Sterkere sammen
de Besche tror at det å sitte alene og følge med på verdenssituasjonen kan gjøre at man føler seg overveldet og maktesløs.
– Det er mye lettere å takle følelsene når man kan snakke om hvor forferdelig det er og dele opplevelsen med andre. De kan støtte deg i det du føler, inspirere deg og hjelpe deg å organisere handling.
Også Chandrakumar tror det å møte andre fysisk gjør politisk engasjement er givende.
– Det er jo ofte de sosiale relasjonene som gjør at man føler seg styrket i å gjøre arbeidet i det lange løp. At man er med på noe større som gjør en forskjell. Som individ kan det derimot føles som om man har lite påvirkning.
Chandrakumar er tamiler og vet selv hva det vil si å føle seg maktesløs.
– Jeg var bare åtte år da folkemordet på tamilere i Sri Lanka nådde sitt verste. Men det var ingen som visste om det eller nok informasjon om hva man kunne gjøre med det. Det føltes som om man prøvde å formidle det som skjedde til hele verden.
I dag er Palestina hjertesaken hennes, og hun føler på større påvirkningskraft.
– Det er mange rundt om i hele verden som er engasjerte i saken, og det er så mange aktører som vi har direkte innvirkning på, så det føles mulig å skape endring.
de Besche ser at selskaper investerer mye i studentene på NTNU gjennom stander og bedriftspresentasjoner.
– Studentene er en viktig ressurs for dem, og hvis du er en viktig ressurs, så har du makt. Det er stor mulighet til å påvirke der, hvis vi organiserer oss godt.
Han tror mange undervurderer hvor mye studenter kan få til.
– Studentbevegelser har alltid stått foran i mange politiske saker, og fått gjennom reell endring. Jeg tror vi må forstå at vi studenter har utrolig stor påvirkningskraft.
