Våren vakreste mareritt

De fleste studenter i Trondheim har et forhold til guttekoret Pirum. Etter snart fem år i Trondheim består derimot mitt forhold stort sett av at Pirum dukker opp på diverse arrangementer NTNU arrangerer. 

Personlig er jeg ikke spesielt mottakelig for munter sang og fjasete bevegelser når jeg sitter i en steril forelesningssal klokken 8 om morgenen. Derfor tenkte jeg vårkonserten til Pirum var en god mulighet til å gi de jeg en reell sjanse. i mer passende omgivelser. 

Pirum er heller ikke kjent som en spesielt edruelig gjeng. For å gi de et enda bedre utgangspunkt drikker jeg derfor 4 øl på forhånd. Dessverre drikkes disse alene i egen stue, da alle vennene mine nektet å være med på konserten. Dette burde ha vært første advarsel. 

Konserten åpner med en video av to damer som later som de er gamle Pirumitter, som medlemmene av Pirum kaller seg. Dette er faktisk gøy og trekker latter selv fra meg. Dessverre er det akkurat da Ukekoret Pirum velger å entre scenen med sin forferdelige intro. De hopper og spretter og er generelt tøysete. Dette blir en lang kveld.

Showet går i gang og man biter seg i merke to ting: det er dårlig lyd og det er urovekkende mange i Pirum som er glattbarbert. Koristene med ansiktshår kler generelt Pirum drakten mye bedre. På grunn av dårlig lyd vet jeg ikke hva første sang heter, men det er en slags meksikansk-inspirert vise sunget med grusom aksent.

Sangen varer altfor lenge før de glir over i en slags 50-talls inspirert sang der de danser som de er med i Olsenbanden jr. Selv om det er vanskelig å plukke opp alt, virker det som om teksten også er inspirert av 50-tallet når strofer som «Det er lett å bli lei, hvis jenta sier nei.» skamløst serveres på et ekkelt og åpent fat.

Kveldens største overraskelse skjer når koret introduserer de faktiske kjærestene sine som har møtt opp. Det er smått utrolig at noen av gutta på scenen faktisk har fått seg dame, og dette mirakelet understrekes ved at disse damene selvfølgelig har en egen klubb. Klubben heter Pirums enkenes interesseorganisasjon (PEIO). Det er visstnok så tøft å være sammen med en Pirumitt når koret alltid går først. Gud gi meg styrke.

Etter introduksjonen kommer det som er kveldens desiderte høydepunkt: Kveld til PEIO. For en gangs skyld slutter Pirum å fjase og viser at de er en gjeng gutter som er flinke til å synge. Teksten er sårbar, fin og faktisk litt søt. 

Men som et giftig «situationship» så går det raskt tilbake til sitt samme gamle. Visen «Jeg har det bra» er visstnok en av Pirums nye. Det er fryktelig spesielt da perspektivet i visen er skrevet fra en 60-talls far som henter avisen og drikker kaffe. Hvorfor? 

Denne insisteringen på å late som om vi fortsatt lever i et erke-sosialdemokratisk Norge der Rolf Wesenlund er verdens største stjerne og Einar Gerhardsen er sjef er Pirums største problem. Dette tar de med inn i konsertens lavpunkt: Henriksens saga del to.

Denne sangen symboliserer alt som er forferdelig med Pirum. Sangen er proppfull av referanser til en studiehverdag som ikke har eksistert siden farfaren min var student. Jeg er hundre prosent sikker på at han hadde ledd seg i hjel av Pirum. Problemet er at jeg ikke er åtti år gammel og hadde ungdomstid under Cuba-krisen. Dette er ikke gøy.

Konserten fortsetter med en ny sang ved navn «Herre var itj Dahls». Koristene på scenen har nå skiftet til strandklær og flere har sært nok Pepsi Max i hånden. Dette er utrolig merkelig i en sang om Dahls. Det gir litt mer mening når sangen går i gang. Pirum prøver seg her på sydelige rytmer, men de er dessverre altfor hvite til at det blir kult. Det blir flaut. 

Det hele topper seg når en Pirumitt på bakerste rekke lirer av seg en Ola Halvorsen inspirert «Ratatata». Fy faen så flaut. Klokka begynner å nærme seg midtnatt og jeg er tom for øl. Skal ikke dette ende snart?

Heldigvis går koret inn for landing med sin desidert mest kjente sang Montebello. Dessverre er dette også en sang som symboliserer gubbehumoren til Pirum. Hvordan er det i det hele tatt mulig å skrive en sang som gjør narr av rike folk, og likevel ikke ha noen form for brodd? Floskler som «Morn du» og «Heisann» kastes ut over en lav sko mens de står der og gynger med komisk lange flosshatter. 

Det eneste som kunne ha reddet Montebello var om det var en tradisjonsvise på linje med Nu klinger. Men sangen er satt til melodien av «Umbrella» av Rihanna, som kom ut i 2007. Det er rett og slett sinnsykt at noen født etter 1960 har skrevet denne sangen. 

Pirum velger så å spille én siste sang etter dette. Det er rart, litt som om DDE skulle spilt en obskur sang rett etter de spilte Vinsjan på Kaia. For å bokstavelig talt «spice» opp nummeret, drikker de chillisprit. Jeg har selv drukket nevnte sprit og Pirum skal ha for at de takler det relativt godt. Sangen er dessverre fortsatt grusom.

Etter en drøy time med Pirum sitter jeg igjen svett, sliten og desperat på mer pils. Gutta i koret er utvilsomt flinke til å synge, men de er så lite morsomme at det til tider gjør vondt. Vær så snill og oppdater humoren deres, generasjonen den hører til er snart død.