Burlesk bordellfarse
SIT satser på lite forvikling og mye karikatur i sin siste oppsetning, En maler kommer sjelden alene.
Det er heller skuespillerprestasjonene enn handlingen som driver teaterstykket framover når Studentersamfundets Interne Teater (SIT) setter opp En maler kommer sjelden alene på Knaus på Studentersamfundet. Stykket er satt til et bordell i 1920-tallets Trondheim, hvor en enke holder styr på tre prostituerte og deres kunder, samtidig som hun har et oppussingsprosjekt gående.
Forvirringene starter når to malere ankommer bordellet. Mens malerne utgir seg for å være tapetserere avsløres enkens hemmeligheter, samtidig som de prostituerte ved bordellet trer inn som lystige innslag uten å ta stor del i den sentrale konfl ikten. Til farse å være savner jeg større forviklinger som involverer fl ere av karakterene. Det er i utgangspunktet bare halvparten av karakterene som deltar aktivt i den sentrale forvirringen, og hemmeligheten som stykket dreier seg rundt framstår til slutt som litt for lite intrikat.
Slapstickhumoren fungerer til en viss grad, selv om den kan bli i det mest banale laget. Best fungerer den når humoren gjenspeiler karaktertrekk ved personene på scenen og dermed bygger sterkere fi gurer. En episode med en stige blir derimot mest fjas og tull, uten et egentlig poeng. Scener som dette spiller på en litt for enkel humor og byr ikke på de største overraskelsene eller latterbrølene.
Det er skuespillerene som bærer stykket framover. Enkelte bruker litt tid før rollen overbeviser, og voldsomme fakter virker litt illusjonsbrytende, men et stykke ut i forestillingen ser man ikke lenger skuespillere for karakterer. Portretteringene er overdrevne og karikerte, men det er i stor grad i utføringen av personene på scenen at den gode humoren ligger.
Une Cecilie Oksvold skal berømmes for sin tolkning av enken. Hun mestrer en tilstedeværelse i framstillingen av bordelleieren som gjør karakteren troverdig. Banale fakter og grov stemme blir ikke bare komisk, men bidrar til å styrke karakteren. Også Håkon Vikøren gjør en imponerende rolle. Framstilling av Herr Hatlebakk, en eldrende, parkinsonsyk horekunde, er troverdig.
En maler kommer sjelden alene er en vel utført farse, om enn med et litt for simpelt plott. Kostymer og kulisser er enkle og utspiller sine roller uten å bli forstyrrende momenter. SIT viser at de har kompetente skuespillere i troppen, og bruker dem for det de er verdt.
