Dø, Thomas, dø.
ANMELDELSE: Den andre filmen i Maze Runner-serien fortsetter å overse sitt potensial, til fordel for en totalt uinteressant hovedperson.
Noe som er enda mer irriterende enn å se en dårlig film, er å se glimtet av en god film i en dårlig en. Maze Runner 1 vippet sånn på denne grensen at man nesten skulle de gjorde det med vilje. Hver gang det begynte å bli kjedelig, tok de seg en pause for å studere bakteppet sitt, som var en kompleks gruppedynamikk med undertoner fra Fluenes herre. I oppfølgeren Maze Runner 2 - The scorch trials er gruppen forlatt, men viljen til å bygge en interessant verden er tatt med videre.
Vi forblir i vår post-apokalyptiske verden, og denne gangen skal gjengen prøve å finne ut hvorfor de havnet i labyrinten, og hvordan verden endte i en så forjævlig tilstand. Kort oppsummert bruker de mesteparten av filmen på å løpe fra ulike fiender. Dessverre har de også beholdt enerens store problem: En totalt uniteressant hovedperson i Thomas. Hver gang jeg lener meg litt frem i stolen for å følge med, kommer han løpende inn og drar med seg kameraet bort fra det jeg vil se. Det er som om manusforfatteren har fått malen til en young adult-hovedperson, og ikke skjønt at de i tillegg trenger et litt interessant karaktertrekk. Harry Potter hadde angst og medmenneskelighet, og Katniss Everdeen har handlekraft og stahet. Til og med Bella Swan var i det minste fanatisk.
Mer utilgivelig er det at de andre, åpenbart intelligente karakterene velger å følge dette brødhuet. Til og med Theresa som var Thomas’ like uinteressante motsats i forrige film, får denne gangen utvikle seg langt mer enn ham. Dette skjer når hun halvveis ut i filmen kommer på at hun også har egen vilje og militær trening, slik at hun kan være til hjelp utover det å vifte med øyevippene i kamp. Det er veldig rart at de har klart å bygge så interessante biroller, og samtidig ikke skjønt at de burde få tid på skjermen.
Det er veldig rart at de har klart å bygge så interessante biroller, og samtidig ikke skjønt at de burde få tid på skjermen.
Thomas Brody Sangster, bedre kjent som Liam Neesons sønn i Love Actually, er kanskje veteranen blandt ungene, men han er søren meg også talentet. I hver scene han er med i, som selvfølgelig er alt for få, klarer han å minne oss på at dette ikke egentlig er et eventyr. Uten hjelp fra manus eller plass i scenen klarer han å formidle hvor vanskelige valgene de må ta for å overleve egentlig er, og han gir de ellers så forutsigbare scenene en tyngde som vanligvis bare eldre og mer erfarne skuespillere evner. Kun på grunn av denne castingen virker filmen til tider mer ekte og menneskelig enn den egentlig fortjener.
Maze Runner-serien skal ha for å ta del i young adult-bevegelsen som prøver å rette kompleks samfunnskritikk mot ungdom. De pirker borti vanskelige spørsmål som bestemmelsesrett over egen kropp, og hva et individ egentlig skylder menneskeheten. Aller viktigst er det at de lar skurkene sine få skikkelig gode argumenter. Dette blir en av filmens virkelig store styrker. Jeg lurer på alvor på om vi er på riktig side av konflikten, noe som dessuten er mye mer spennende enn om de kommer seg unna dette monsteret også. Da kan jeg tilgi barnslig symbolisme som at slemmingenes organisasjon heter Wicked. Faren med dette er selvfølgelig at dersom heltene ikke argumenteres for like godt, kan man faktisk ende opp med å heie på Wicked, noe jeg må innrømme at jeg gjorde.
Men gjør dette at jeg blir interessert nok til å se den siste filmen i serien? Ja, det gjør faktisk det, fordi jeg har et svakt håp om at dersom de innser hvor bra diskusjonen de tar egentlig er, kan den siste filmen bli ganske så anderledes. Og så håper jeg selvfølgelig at Thomas skal få dø en lang og smertefull død, sånn at jeg kan få se det jeg egentlig har lyst til.
