Et dukkegjesp

Mange, undertegnede inkludert, har lenge gledet seg til skrekkfilmen The Witch, som tar for seg oppløpet til heksebrenningen i Salem på 1700-tallet. Den skal etter sigende være en herlig blanding av både kristen og paganistisk symbolikk, går for å være en av de skumleste filmene på flere tiår, og virker som en film som virkelig klarer å bruke filmmediet for det det er verdt når det kommer til å skremme.

Det eneste problemet er at du må ty til illegale metoder hvis du har lyst til å se den, fordi den kommer ikke til å distribueres i Norge. Derimot kommer filmen The Boy på norske kinoer snart, bare for å strø litt ekstra salt i såret. Istedenfor det som kan være den mest ambisiøse og gjennomtenkte skrekkfilmen siden tusenårsskiftet, får vi en film som er så kjedelig, uinspirert, og forutsigbar at jeg slet alvorlig med å holde meg våken gjennom pressevisningen.

Vi møter Greta, en amerikansk kvinne på flukt fra en kjip kjæreste, som skal sitte barnevakt for sønnen til et eldre britisk ektepar. Sønnen, Brahms, viser seg å være en dukke som foreldrene behandler som et levende barn, og de etterlater Greta med en rekke regler som må følges. Til å begynne med ignorer hun både dem og dukken, men etter hvert begynner ting på uforklarlig vis å bevege seg, og dukken begynner å dukke opp andre steder enn den ble plassert. Ting tyder på at den kan være besatt av et spøkelse eller gjenferd, og Greta begynner å spille mer og mer med.

Problemet med The Boy er at en film som dette avhenger fullstendig av stemning. Si hva du vil om Annabelle, men den klarte å få en dukke til å virke truende ved hjelp av smart bruk av kameravinkler, og en gjennomført oppbygning av hva det er vi skal være redde for, og hva som truer i bakgrunnen. The Boy prøver seg på mye av det samme, men det er nesten som om filmen tror at skummelhet kommer gratis bare fordi de har en skummel dukke i menneskestørrelse. Misforstå meg rett, dukker er skumle som faen, men ikke bare fordi de er dukker. Filmen vier ingen innsats til å gjøre Brahms skummel, og prøver å vinne skrekkpoeng bare på at vi antar at dukker er skumle i seg selv, kombinert med et dystert lydspor. Resultatet er at The Boy rett og slett ikke er skummel, men bare ubehagelig når du sitter og venter på jump scares. Ikke ubehagelig som i virkelig skummel, men som i «Herregud, kan de prøve å skremme meg snart, jeg begynner å bli lei av å holde meg for ørene. Ok, nå ble det stille, skal vi se: tre, to e– der ja.»

Forutsigbarhet er gjennomgående for filmen, og etter å ha sett de første ti minuttene burde de fleste klare å gjette seg fram til resten av plottet. Det vil si, jeg ble oppriktig overrasket av «twisten» mot slutten av filmen, men bare fordi den er så dum og latterlig at det tok et par sekunder før jeg i det hele tatt forsto hva som hadde skjedd. Hele finalen i filmen er om mulig mindre skummel enn resten, nettopp på grunn av en avsløring som hadde fått M. Night Shyamalan til å rynke på nesen.

Jeg virker kanskje overdrevent negativ, og The Boy er kanskje en helt midt på treet film, men hele problemet er at filmer som den klemmer ut virkelig lovende prosjekter som nettopp The Witch. Etter et par tiår med verdiløs horror på lerretet har skrekksjangeren begynt å ta seg kraftig opp, med filmer som The Babadook, It Follows, og The Conjuring. The Boy representerer alt som er i veien med moderne skrekkfilmer, og bidrar til en inflasjon i sjangeren, hvor enorme profittmarginer står i veien for nyskaping og eksperimentering. Det mest imponerende med filmen er hvordan skuespillerne klarer å holde masken gjennom scenene hvor de snakker til en dukke som om den var en levende guttunge. Det tristeste med filmen er at den allerede har tjent inn fire ganger budsjettet sitt.