Pstereo: Fireside

Det ble mange omrokkeringer på både scener, spilletider og band på festivalens andre dag. Det svenske rockebandet Fireside skulle egentlig spille på den litt mindre Veitascenen, men endte opp med å stå på festivalens største scene, Elvescenen i beste spilletid. Kanskje var dette spikeren i kista for konsertens første halvdel.

Det er ingenting å si på talentet. Fireside bærer absolutt preg av å være et veletablert band som er trygge på seg selv og det de gjør. Kanskje litt for trygg. For akkurat som bandet selv, står publikum helt stille mens bandet spiller den ene låta etter den andre. Vendepunktet kommer etter «The Betrayer» som blir fulgt opp av «Follow, Follow».

Som om det slås på en bryter, begynner bandet å bevege seg og publikum våkner til liv samtidig. Stemningen gjør en total helomvending, og endelig gir Pstereo bandet oppmerksomheten de fortjener – og vice versa. Bandet benytter seg av en tredje gitarist, som får scenen for seg selv i noen minutter. «Vi skojar lite bare», erklærer vokalist Kristofer Åstrom, før de drar i gang konsertens siste halvdel – med betraktelig mer energi og spilleglede. For musikken, med sine lekne riff og fengende melodier – for å ikke snakke om den sterke vokalen til Åstrom, fortjener intet mindre.

Som en relativt nybegynner når det kommer til Fireside, hadde jeg gjerne sett at de lot publikum bli mer med på konserten. Forutenom et og et annet «Tack», er bandet relativt frakoblet publikummet. Det er lett å forstå hvorfor bandet i utgangspunktet skulle spille på en mindre scene, det hadde nok gjort opplevelsen hakket mer close og gitt konserten en ekstra edge, som bandet introduserte helt mot slutten. Allikevel sitter jeg igjen med en umettet følelse, og skulle gjerne hatt mer.