Pstereo: Jaga Jazzist

Tekst: Maria Lund Krogstad

Jaga Jazzist spiller på Elvescenen i moderat regn for et moderat beruset publikum. Som alle bandene denne dagen har de litt dårlige værforhold å jobbe med, men det er likevel nok folk i regnponcho som har dukket opp. Jeg har ingen forventinger, for å være ærlig, da jeg så vidt har hørt om bandet. Det overrasker meg derfor at alt de spiller er instrumentalt. Det lille de har av vokal er bare vokaler, men det passer jo godt. Jeg syns egentlig det er litt deilig å ikke prøve å tyde hva de synger hele tida, for en gangs skyld.

Både scenelyset og noen av lysrekkene de har med seg endres etter hvilken sang de spiller. Dette er skikkelig fint, og gjør det litt verdt å se på scenen til tross for at bandet ikke gjør stort ut av seg. Det er nesten ingen snakking mellom sanger, så hele konserten er fullt fokusert på musikken.

Sangene de framfører er sinnsykt lange. Jeg vet ikke hvor mange de spiller i løpet av den 50 minutter lange konserten, men det kan umulig være stort mer enn seks. Dette syns jeg egentlig er litt slitsomt, for du får aldri en pause og hver sang er veldig mye. Det er så mange inntrykk å ta innover seg, for alle sangene er fullstendig «all over the place». Det blir definitivt ikke kjedelig, men jeg kunne tenkt meg en pause, eller litt mer stabil stemning.

De avslutter med å spille en sang de sier er jævla lang, og det stemmer jo, for den er over ti minutter lang. På dette punktet har jeg bare lyst til å gå. De er jævla kule, men en sang eller to hadde vært nok, for nå er jeg sliten av alt som skjer i dette musikkbildet.