Pstereo: Janove
Janove skaper stemning på Elvescenen, selv om det til tider blir noe ensformig.
Tekst: Maria Lund Krogstad
Janoves konsert starter allerede klokken 19.00, men det blir likevel raskt folksomt foran scenen. Helt fra første sekund er Janove Ottesen, kjent fra Kaizers Orchestra, proppfull av liv på scenen, og han drar fort med seg publikum. Han danser som en helt der oppe, og det i seg selv er underholdende å se på. Det er ingen mangel på engasjement fra denne fyren, og han elsker opplagt det han driver med.
Les resten av anmeldelsene fra Pstereo her.
Hva sangene angår, så høres alle helt like ut. Det er en fyr fra Stavanger som gauler til musikk, og det er jo opplagt at det er nettopp det som er hans greie. Publikum ser ut til å digge det, selv om ikke mange kan synge med. Personlig prøver jeg å i det hele tatt høre hva han synger i refrengene, men det er virkelig ikke godt å si. Kanskje er tekstene hans fantastiske, men på denne konserten er det ikke lett å vite. Det er altså ikke budskapet vi bryr oss om her, men hvordan framføringa er.
Og hvordan er så framføringa? Helt upåklagelig. Det er høyt, kult, og gir haugevis av god stemning. Både Janove og bandet koser seg som bare det, noe som raskt smitter over på publikum. Man blir rett og slett gira og i godt humør. Opptil flere publikummere danser og digger til konserten, og jeg er ikke uenig i at det er kult. Bare det å se fyren svinge hoftene på scenen gjør at man blir gira på å bevege seg selv.
Han danser og gjør konserten levende, og har mye kommunikasjon med publikum. Kanskje litt for mye. Minst en gang per sang oppfordrer Janove oss til å klappe i takt, noe jeg syns er en uting. Folk blir jo rett og slett lei, og kommer oppfordringene på spesielt passende steder heller. For mye klapping, Janove. Ro dæ ned. Bortsett fra det er hele gjengen sykt eksentriske og rare, og passer ypperlig inn. Hele bandet til Janove betyr mye for helheten, både musikk- og showmessig. Å kalle dette et soloprosjekt syns jeg er litt på kanten, for det hadde manglet noe uten folka han har med seg på scenen.
Mot midten av konserten begynner jeg dog å bli litt sliten. Det er jo egentlig det samme igjen og igjen, og selv om det er gøy nok, hadde jeg likt det om det var noe litt annet på et punkt. For en som ikke kjenner sangene går de for mye i ett, og om man attpåtil er edru blir det rett og slett litt for mye av det samme i lengden.
Etter 40 minutter får vi heldigvis noe litt annet. Det blir litt koseprat med gitaristen og litt klimpring, som jobber seg opp mot en ganske kul låt. På dette punktet er jeg litt lei, men her fanget de heldigvis interessen min igjen. Fra scenen sier Janove at musikken har appellert til hoftene så langt, mens neste sang skal appellere til hjertene. Det gjør den heldigvis. Folk blåser såpebobler i publikum, og man får roa seg ned litt etter alle de prikk like, dansbare sangene vi tidligere har gørt. Dette stemningsskiftet gjør seg rett og slett innmari bra.
Den gjenværende tida snakker musikk igjen til hoftene, og nå ser det ut til at publikum kanskje har fått i seg nok øl til å være skikkelig med. Det er en kul avslutning, og vet du hva? Her ber han om klapping i takt med sangen, og det passer perfekt. Og når de er ferdige står de jaggumeg og danser hele gjengen. Vrikker på rumpa mot publikum og koser seg i et godt minutt. For en gjeng. Hele opplegget er fullt av god stemning fra start til slutt.
Les også:
