Pstereo: JFDR

Tekst: Maria Lund Krogstad

På Veita scene i sola kommer tre islendinger på scenen, og selv om publikumsmassen er moderat på dette punktet begynner de med å snakke om hvor innmari stas det er å være her. De markerer seg raskt som søte og sjarmerende. Vokalisten sier før første sang at nå skal vi «dive in» og oppleve noe nytt, og det gjør vi så absolutt. Allerede fra starten av er det svevende og uvanlig, samt rimelig behagelig å høre på. Hovedgreia deres ser ut til å være hes, litt hviskende vokal og bassen du kjenner i brystet, med elektronisk støy ved siden av.

Les resten av anmeldelsene fra Pstereo her.

Til å begynne med kjenner jeg at dette virkelig ikke er min greie, men det vokser litt på meg etterhvert. Men jeg er definitivt ikke frelst, og helt ærlig syns jeg det er skikkelig rare greier. Jævlig unikt altså, men litt for sært for min smak. Likevel er det perfekt bakgrunnsmusikk en dag du bare vil chille, og jeg tror det er det de fleste gjør på denne konserten. Hadde bare Veita hatt mer gress å ligge på i nærheten hadde dette vært et perfekt øyeblikk for å drikke øl og lukke øynene litt.

Tidvis føles det dog ikke bare som bakgrunnsmusikk, men bakgrunnsstøy. Det er mye elektronisk knitring og pusting i mikrofonen, og jeg skjønner at det er en del av lyden deres, men jeg digger det ikke. På et punkt er jeg dessuten ganske sikker på at de sa at lyden var inspirert av en støvsuger, så det sier jo nok. Det er fint når de synger, men med en gang synginga er over blir det bare vag støy.

Vokalisten snakker mye mellom sangene og ber publikum tenke mye på forandring og frykt. Før hver sang sier hun hva hun vil vi skal tenke på under den, og prøver å sette publikum inn i hennes tankemønster. Dette er kanskje det jeg liker best med hele greia. Synd, men sant. Vokalisten snakker mye om følelser og livet. Det er rett og slett trivelig. Hun virker skikkelig trist, men det er vel en del av imaget. Søte, triste islendinger er de i alle fall, det er det jo ingen tvil om.

Det hele er rolig og stille, men uten å være direkte kjedelig. Å se på scenen er dog fryktelig overflødig, siden de er akkurat like stille og rolige som musikken de spiller. De er dørgende kjedelige som framførere, og jeg tror egentlig denne musikken kunne fungert like greit hjemme i stua mi mens jeg lager middag. «We really love sad songs» sier de, og det merka jeg jo raskt. Alt handler jo som sagt om frykt og forandring og sånt. Dette er ikke en feelgood-konsert, men du blir jo ikke trist heller, heldigvis. Jeg blir i alle fall bare avslappa, og den passer fint mellom flere av de mer up-beat konsertene som er i løpet av kvelden.