Pstereo: Kano

På kano(n)scenen var jeg i kveld så heldig å få sett den engelske rapperen Kane Brett Robinson spytte rim og lage stemning. Siden han var 15 år gammel har han klart å sette sammen fem studioalbum og fått flere nominasjoner og priser. I 2005 ble han til og med annonsert som en av «London's heroes of 2005» av selve borgermesteren på den tiden. Nå er han her og rocker Pstereos publikum, og sikkert store deler av nabolaget rundt.

Les resten av anmeldelsene fra Pstereo her.

Et beskjedent antall tilskuere blir fort til mange allerede i løpet av åpningslåta. En heidundrandes høy bass får innvollene mine til å riste, og jeg merker at trommehinnen kunne trengt litt beskyttelse. Kano er flink til å få med publikum, og hver gang publikum roper tilbake gir han oss et smil som klistrer seg fast på netthinnen; så søtt som sirup og sukkerspinn til sammen.

Selv om låtene er nokså like hverandre ser publikum ut til å virkelig digge hver og en av dem, og stemningen på konserten blir bare bedre og bedre. For min del blir det litt ensformig. Det er mye av den samme høye, dype bassen, veldig like beats og lite variasjon i stemmebruken. Dessuten er det vanskelig å høre hva han sier, noe jeg synes er viktig for opplevelsen. Den tredje låten han spiller skiller seg litt ut, hvor takt og dyp bass er utelatt og han kun rapper over en rolig melodi. Her er det ekstra synd at jeg ikke hører teksten ordentlig, for jeg ser at han legger sjela si i den og jeg skulle så gjerne hørt denne garantert dype, meningsfulle teksten. På tross av dette gjør han en dritbra opptreden, selv om det ikke helt falt i smak for min del.

Les også:

Janove: Skaper stemning på Elvescenen, selv om det til tider blir noe ensformig.

Cymbals Eat Guitars: Med proff indierock tar Cymbals Eat Guitars oss med inn i natten.