Allsang på elvebredden

Oslo-bandet Casa Murilo slapp sitt siste album i 2012. Med en årsfersk singel i bagasjen, og en ny en på vei, reiser de rundt på en akustisk turne.

Akkurat da kveldssola titta fram bak de regntunge skyene over Bakklandet, inntok Casa Murilo en stappfull bokbar på Antikvariatet. Bandets ene brite, Dan, spør på nølende norsk om det er greit at de snakker til oss på engelsk. Chris, brite nummer to, bemerker at en på andre rad sa nei, så de får bare gjøre det beste ut av det.

Første låt ut er «Show Some Restraint» fra debutalbumet Lifting Ships, en låt som er skreddersydd for nedstrippete versjoner. En vakker versjon av «In For The Kill» fra andrealbumet The Rise and Fall framføres, før det er tid for enda litt mer prat. Heldigvis er de to britene i front morsomme. Enten det fremføres gamle anekdoter, eller historien bak neste låt, så er i hvert fall publikum med.

Gjør seg bra akustisk

Etter at vokalist Chris har funnet en jente blant publikum som heter Lina, er det klart for nettopp «Lina», en ny låt fra det neste albumet. «Er det forresten noen som har et forslag til albumnavn?» spør han. «Send oss en twittermelding, i såfall». Underveis i låtene instruerer gitarist Dan publikum til å kore med på både nye og gamle sanger. Vi er visst ikke vanskelige å be, og belønnes med: «I think it’s time for å utbringe kveldens første skål!».

Mens britene fortryller meg med vakker vokal og nydelig falsett, oppdager jeg etterhvert at, joda, det sitter to til bak der på trommer og keyboard. Etter enda to nye låter, som vi fort lærer oss teksten på, kommer endelig hiten «Wrecking Ball» og pianisten får i det minste skinne litt. Det er nesten så Casa Murilo gjør seg bedre akustisk enn til vanlig. Vokalen kommer fram, bandet tør å leke mer med lydbildet og totalinntrykket blir ikke så støyete. Ikke minst er kommunikasjonen med publikum fantastisk. Bandet rekker å gjøre sin neste singel «Drive» før noen peker på klokka. De skal spille på Kulturhuset Isak om tjue minutter.

Etter den snart oppbrukte coverversjonen av Drake sin «Hold On, We’re Going Home» begynner bandets norske alibi på trommer og keyboard å pakke sammen. Heldigvis rekker britene å gjøre sin versjon av Yelawolfs «Daddy’s Lambo» før de løper til den ventende taxien. Igjen sitter et publikum som nok sier seg fornøyd, etter en god time med latter og sang.