Angel Olsen – My Woman

Med My Woman bryter folk-artisten Angel Olsen sitt eget mønster og viser at hun kan så mye mer. På en sterk, og nesten trassig måte viser hun med fengende og røffe, men likeså sårbare låter, fingeren til alle som vil begrense henne musikalsk. Da åpningslåta «Intern» kom ut som single, avfeide den alle forventninger jeg hadde til albumet. Døsige, tunge synth-toner og Olsens myke stemme som proklamerer «Doesn´t matter who you are or what you´ve done, still gotta wake up and be someone» legger an til en pangstart.

Videre beveger lydbildet seg til et noe muntrere sted. De fire neste låtene har høy rykker-i-dansefoten-faktor. «Shut Up Kiss Me» sjarmerte spesielt. Olsens frampå, komiske levering om ugjengjeldt kjærlighet med undertoner av uklissete, ikke-rosa girl power minner vagt om tælen til vår egen Ida Maria. «Not Gonna Kill You» og «Give It Up» er likedan fengende og inspirerte, og det legges lite mellom linjene.

Olsen roer pulsen i andre halvdel av albumet. Låtene befinner seg et sted på spekteret mellom folk og silkemyk grunge-rock. «Heart Shaped Face» gir meg følelsen av å sitte i en dunkel bar et sted langt ute i huttiheita à la Twin Peaks. «Sister» og «Woman», begge på nesten åtte minutter hver, er følelsesladede og trollbindende. Sistnevnte er definitivt et av albumets høydepunkter, med noe av det deiligste gitarspillet jeg har hørt på lenge.

My Woman er på sin egen måte kompromissløst og imponerende. Hun setter lista høyt, la oss håpe den blir toppet igjen og igjen.