Arctic Monkeys på sitt beste

AM er Arctic Monkeys femte album, og med bandets initialer som albumtittel er det ikke feil å anta at dette er et album som representerer og oppsummerer bandets stil og musikk. Det er sju år siden Alex Turner og resten av bandet slapp debut-albumet Whatever People Say I Am, That’s What I’m Not. Tittelen på albumet er like rebelsk, trassig og reaksjonært som guttene selv engang var. Heldigvis har de vokst fra noe av den mentaliteten, men de er absolutt seg selv lik. De har ikke mistet sitt musikalske kjennetegn, post-punk/rock/melodisk indie-pop, men det er tydelig at bandet har modnet både melodisk og tekstmessig.

Denne platen er typisk Arctic Monkeys, og det er en lettelse. Hvorfor fikse noe som åpenbart funker veldig bra? Låtene er mer melodisk tunge og samtidig friskere enn før, men det er fremdeles samme gamle Arctic Monkeys. De vet hvem de er, de vet hva som funker og som lytter er jeg ikke redd for at de skal drite seg ut med noe helt nytt og kleint ala Coldplays Mylo Xyloto. Arctic Monkeys er fremdeles et band med kredibilitet og respekt, selv om det riktignok blir ansett som et relativt kommersielt band.

Dette er et album som må lyttes til flere ganger for å virkelig få tak på de såre tekstene og hvor godt bandets medlemmer fungerer sammen musikalsk. For dette albumet fortjener absolutt såpass! Tekstene er preget av seksuell lyst og frustrasjonen som kommer med det, en del narkotika og usikker kjærlighet. Det er deilig å høre at de ikke er redd for å skrive tekster som stikker litt dypere, og som de fleste kan kjenne seg igjen i. På dette albumet har de roet ned hastigheten til trommeslageren, i hvertfall til en viss grad og det fungerer veldig bra sammen med tekstene. Det lavere tempoet endrer også albumets helhetsfølelse og dynamikk. På dette albumet har Arctic Monkeys en mer moden og selvsikker sound enn tidligere.

For de som har sett Submarine , filmen Alex Turner skrev soundtracket til og som ble en overraskende stor suksess, vil låtene No. 1 Party Anthem og Mad Sounds være til stor glede. Disse er også platas mest melodiske indie-pop låter, og de skader ikke platas ellers rocka lydbilde på noen som helst måte. Det er jo for så vidt ganske typisk av Arctic Monkeys å ha med et par slike låter, så det er vel en suksessoppskrift de ikke vil gi slipp på. I tillegg er også deres over ett år gamle singel R U Mine? med på plata. Et par låter er en smule kjedelig og går fort i glemmeboka, men med låter som Why’d You Only Call Me When You’re High? tilgis det.

Det er det samme bandet, men de er verken blitt kjedelig eller gammelt og utdatert. De klarer stadig vekk å fornye seg selv akkurat nok til at de ikke mister seg selv, og de tør også mer. Dette er et album som de aller fleste kan forelske seg i hvis de liker mystisk, sår og rocka musikk. AM er ikke et fantastisk album eller like oppsiktsvekkende som debut-albumet deres var, men det er nok heller ikke meningen. Dette er Arctic Monkeys på sitt beste, det er godt og det er trygt samtidig som det er nytt og spennende.

Høydepunkt: Do I Wanna Know?, One For The Road, Snap Out Of It