Avslutning av en annen verden

Fra sitt trønderske opphav på Trøndertun folkehøgskole, til sitt trønderske klimaks på Pstereo, viser bandet at de virkelig fortjener en plass som noe stort og mektig. Selv for en som har lite kjennskap til bandet, er det ikke vanskelig å se at besetningen brenner for musikken sin på måten de engasjert beveger seg til rytmene og omfavner sine instrumenter på. De skaper sin egen verden, hvor hverken publikum eller band er i fokus. Det er først og fremst musikken de er her for.

Fra flammer til fiolin

Allerede fra første låt dras man gjennom et melodiøst landskap med faretruende gitarspill, til tider psykedeliske uleyder og strykere som på sensuelt vis understreker både røffe høydepunkter og mer sensitive bunner. Periodevise topper med heftige trommerytmer, og aggressive riff, markeres av heftig, rytmisk pyroteknikk. På sitt roligste er musikken elektrisk, myk, forsiktig spilling, fiolin og uling. Det hele svøpt inn i et døsende rødt lys. Motorpsycho leverer en konsertpakke hvor låtene, showet og band flyter sammen til enhet.

Konserten er som en reise som må følges fra start til slutt. Man kan ikke hoppe inn, og forvente å la seg rive med. Her har konserten sin største svakhet. Fans som har hørt albumet i sin helhet utallige ganger, og som er på festival for musikkens skyld, vil ha større utbytte enn festivalgjengeren som er der mer for folkets, ølets og den partyvennlige musikkens skyld.

Ikke for alle

Bandet avrunder det hele med et heftig lysshow, og et lydbilde så pompøst at det sjeldent kan oppleves maken. Etter en eksplosjon av en avslutning, hvor andre band ville trukket av scenen og overrasket med ekstranumre, toner Motorpsycho kraftig ned. Det er sjeldent man opplever en festival fullstappet så stille og døsig etter siste låt, som det forventes ett siste brak. Men ingen roper etter ekstranumre i frustrasjon. Konserten er fullbyrdet. Samtidig er det noe som mangler, det lille ekstra som gjør konsertopplevelsen fullstendig.

Den byr ikke på noen overraskelsmomenter som bringer "wow-faktor", pyroteknikken ble introdusert allerede i introduksjonslåta. Framføringen av et helt album i sin helhet begrenser bandets muligheter for overraskelser. Kanskje er det nettopp det som gjør folk så rolige, at konsertens utvikling er så forutsigbar. Det er en markert slutt.

Bandbesetningen bukker til klapping og hyling fra fremste rad. Lengre bak har flere allerede begynt å bevege seg mot utgangene. Det er tydelig at bandet ikke er for enhver smak, men slik skal det også være. For Motorpsycho viser at de med sitt særegne uttrykk ikke må spilles ihjel på radio for å fortjene en plass på Pstereofestivalen.