Courtney Barnett – Sometimes I Sit and Think, and Sometimes I Just Sit

Uten å finne opp kruttet, treffer Courtney Barnett blink med debutalbumet. Støyete punk og poetisk nærhet forenes på ei plate som er så kvalitetsmessig kompakt, at en nesten skulle tro det var en samleplate. Det er rock i sin reineste form, det vil si skitten.

Australieren setter standarden med åpningslåta «Elevator Operator», der lette gitarriff og en uanstrengt vokal bærer en litt rar og litt trist tekst. «Pedestrian at Best» er en naturlig forlengelse, men mer personlig og herlig støyende. Pønkevokalen veksler mellom sjelfull synging og poetisk anmasende framføring i beste Patti Smith-stil, og det blir raskt klart at tekstene er albumets store styrke. De er nære og hverdagslige, og fortjener nærlytting.

«Depreston» avløser «Small Poppies», som midtveis nesten drukner i sin egen, uendelig fete rockegitar. Barnett omfavner ordas potensial og lykkes gjennom hele plata med å realisere det poetisk vakre i det tekstuelt banale. Surfegitaren på «Nobody Really Cares if You Don’t Go to the Party» kunne alene solgt meg albumet. Etter nærlytting hadde tekstene solgt meg skiva en gang til.

Barnett har full musikalsk kontroll i alle ledd og veksler stødig mellom støyrock, lyden av 90-tallets pønekscene, poetisk rock og det mer spesielle — som «Kim’s Caravan». Her beveger hun seg bort fra det enkle og hverdagslige, men ikke det personlige. Låta arter seg som en diktopplesning og bygges opp på en treig og omfattende måte. Stødig maser vokalen seg fram og kuliminerer i en gitareksplosjon.

Sometimes I sit and think, and sometimes I just sit er et komplett rockealbum som ikke beveger seg for langt unna røttene sine. Og Courtney Barnett fullfører verket med en vokal som ikke prøver å være noe det ikke er, som på en naturlig måte forløser det poetiske potensialet i de nære og banale tekstene.