Den joviale countryen strekker ikke til

Av en eller annen merkelig grunn hadde jeg fått det for meg at jeg var på en elektronika-konsert, så da Sivert Ericsson entret scenen på Blæst med sin akustiske gitar og begynte å spille, ble jeg mildt sagt overrasket. For jovial country er jævla langt unna elektronika, men det gjorde ingenting.

God start

Fra første stund er det god stemning i det halvfulle lokalet til Blæst og musikken pumper seg framover som et gammelt lokomotiv. Enkle, men fengende gitarriff og et sterkt band med gode andrestemmer løfter musikken et hakk høyere. Er det noe som treffer meg rett i hjertet er det lap steel-gitaren.

Frontfiguren Sivert Ericson er sterk og energisk der han spretter frem og tilbake på scenen. Han er tydelig gira, men tekstene han leverer er ikke akkurat nytenkende. Låtene ”Svar”, ”På Trynet” og ”Fantasi” er låter som går inn det ene øret og ut det andre. ”Kast Mæ Ut” blir høydepunktet både vokalmessig og musikalsk, der sitter alt på plass og det er eneste punktet i konserten hvor alle publikum er med.

For repeterende

Selv om Sivert Ericson leverer fengende musikk fra scenen, så strekker det ikke helt til, det mangler det lille ekstra. Han havner fort i en grøft han sliter med å komme seg ut av, det blir lite variasjoner, for repeterende melodier og han presser vokalen sin litt for mye.

Det er ikke snakk om noe revolusjonerende innenfor sjangeren og heller ikke en topp konsertopplevelse, men det er helt ok. Åtte versjoner av samme låt er ikke så spennende og jeg endte opp med å sjekke klokken litt for mange ganger i løpet av konserten. Det var et fint avbrekk i hverdagen, men 30 minutter var nok.