Døden - Døden

Trondheimsbandet Døden spiller rock, en plass mellom hardcore-punk og upolert metalcore. Denne «hardcore-punk med litt ekstra»-beskrivelsen er treffende for mange band i miljøet. Døden har forberedt seg, og tatt et par grep for å skille seg ut i mengden: Her får man tekster på norsk, mer nøyaktig trøndersk, hele tre gitarer, og genuint trasige synth- og bass-partier.

Medlemmene i gruppa har lang fartstid i et bredt utvalg undergrunnsband i Trondheim. Forholdene ligger til rette for et album som biter kraftig fra seg, og som det også gjør i aller høyeste grad med den jævlig råe låta «Paralysen», album-åpner «Skål for undergangen» og «Havet gir, havet tar». Uheldigvis kolliderer noen av valgene bandet har tatt underveis, og stikker kjepper i hjulene for et album som kunne vært enda kvassere kritikk mot «folk flest».

«Det er som om Honningbarna endelig har gitt opp samfunnsengasjementet, knust celloen, stemt ned gitarene, og skiftet dialekt.»

Gitar-avbrekkene midt inne i «Døden følger hvert skritt du tar» og åpningen av «Gjenvinning av håpløshet» kunne like gjerne vært hørt i en renere psykedelisk rock-setting. Døden kanaliserer også en del riff og wah-soloer som minner sterkt om sen Smashing Pumpkins. Det er som om Honningbarna endelig har gitt opp samfunnsengasjementet, knust celloen, stemt ned gitarene, og skiftet dialekt.

Rent tematisk tar bandet deg tilbake til punkens røtter med misantropien skrudd opp til elleve. Her ligger et av mine største ankepunkter. Den dystre meldingen bandet bringer står ofte i grell kontrast til lydbildet, eksempelvis på «Billig sjelefred for enhver idiot» hvor bandet mister en del driv. Tekstinnholdet framstår nesten som litt komisk når intensiteten dras ned og den akustiske gitaren dras opp på låtene «Tråkke i egne fella» og «Vi har venta så leng på ingenting». Jeg hadde håpet Døden kunne holdt seg til å være den skjeggete dommedagsprofeten som forteller meg hvor jævlig jeg burde føle meg, istedenfor å selv bukke under for angsten midtveis i plata.