Dunkel monotoni
Okkultokrati er ute med sin tredje fullengder. Den er seig, mørk og viser flere nye sider.
Da norske Okkultokrati slapp sin forrige skive, Snakereigns, i 2012 viste de at de hadde kommet langt siden debutskiva fra 2010. Tempoet var satt betydelig opp, noe som sammen med innslag fra gjestemusikere bidro til en vanvittig hardtslående opplevelse.
Nyutgivelsen Night Jerks tar seg bedre tid, men det den mangler på hard og brutal hurtighet, tar den godt igjen på seig og drøy dysterhet. Albumet tar nemlig lytteren ned til en dybde man tidligere bare har hørt antydning til. Lydbildet er lett gjenkjennelig, men seigheten gir større plass til atmosfæriske virkemidler mellom slagene. Dette, sammen med en større variasjon i låtmaterialet, vitner om en modningsprosess i bandet. Og det kler dem godt.
Monotone, noen ganger lange, segmenter preger store deler av skiva. Likevel føles det ikke kjedelig da monotont i dette tilfellet ikke er synonymt med enkelt. Komplekse lydbilder skapes med naturlig lekenhet, og det er tydelig at gutta har en god følelse for låtdynamikk. Også albumdynamikken fungerer godt med god variasjon i tempo og intensitet på første halvdel, mens den deretter drøyer ut og setter punktum med den 16 minutter lange dronekomposisjonen «Cosmic Wynter». Låta «Rose Crux» skiller seg klart ut med en messende vokal lagt over høytsvevende og repetitive gitartoner. Variasjonen, og det drivende elementet, ligger her i bassen som får leke seg i dybden i eget rolig tempo. Resultatet er et mektig og suggerende høydepunkt.
Platas sterkeste låter er imidlertid etter min mening herlig skitne «Moon Daggers» og sløye «The Ladder (Punched Out)». Plasseringa på hver sin side av nevnte «Rose Crux» bidrar nok i begges favør, men understreker hva albumdynamikk kan bety for enkeltlåter.
