Ekstrem, virtuos brutalitet

Det er seks år siden de slapp det fantastiske Black Science, og bandet har i mellomtiden vært opptatt med andre prosjekter. De slipper en etterlengtet oppfølger i april. Duoen har spilt en ørliten mengde konserter siden den tiden, og jeg føler meg priviligert som endelig får sett dette tobeinte monsteret live.

Og herregud som de innfrir. Den halvtimes lange konserten består utelukkende av nye låter, som visstnok skal ha vært ferdigskrevet, og ferdig innspilt, i fire år. Den musikalske tilnærmingen er lik som på debuten deres. Skitten, «djent», matterock med støyete improvisasjonspartier, men nå med et blikk rettet mot hardcore-scenen. Tunge breakdowns og bruk av vokaler gjør at det er mer nærliggende å sammenligne dem med Converge enn med Meshuggah.

Selv om låtene er såpass komplekse i både rytme og tonalitet, er fremføringen deres så til de grader overbevisende. Reaksjonen til publikum på det fullstappede Blæst er mer vantro enn ekstatisk. Det at bassen og gitaren spiller samme rolle gjør ingenting for fylden i lydbildet, og fordelen er at det høres desto tightere ut. Vokalene deres utfyller hverandre, Kapstads dype, brølende røst mot Westerhus’ høye, skingrende skriking. De brukes ofte like rytmisk som instrumentene deres.

Detaljene er mangfoldige, det er aldri et riff som blir fremført på samme måte to ganger. De jazzete blastbeatene til Kapstad, den hylende lyden av stemmen til Westerhus, som blir prosessert gjennom gitarpickupen og effektracket hans, de synkoperte, bjeffende vokalene, og de blytunge breakdownene. For et energinivå, for en selvsikkerhet.

En av Trondheim Callings definitive høydepunkter. Listen for konsertåret 2015 er satt særdeles høyt.