Eldoradio har utgitt ei bunnsolid debutplate

Eldoradio innehar energien til en gjeng ungdommer som nettopp har plukket opp instrumentene og startet sitt første band. De hamrer i vei med bemerkelsesverdig entusiasme som om ingenting annet har noe å si. Bandet har påtatt seg en slags oppviglersk karakter som gjennomsyrer plata, med lettbeint ironi og sarkasme spredt omkring i tekstene. Dette styrker parallellen til britpop og -rocken, men Eldoradio har klart det utrolige: de høres ut som sin helt egen greie. Dette er utrolig forfriskende om man leter etter noe nytt innenfor retningen, siden det meste er blitt prøvd ut i den britiske indierocken de siste årene.

Allerede etter første gjennomlytting er jeg oppslukt. Det er mye å like ved denne utgivelsen. De fleste låtene har intensiteten skrudd opp til elleve, men blir godt kontrastert av et knippe ikke altfor rolige avbrekk. Man er stort sett garantert et nytt heftig riff eller en ny catchy melodi for hver låt. Bandet veksler mellom å høres oppgitte og frustrerte ut på låter som «Black & Blue» til rett og slett melankolske på «Beautiful Darkness». Lydbildet slår gnister, og blir utrolig nok ikke slitsomt eller skjærende til tross for hamring på tynne gitarstrenger og skringrende stemmer.

Stilmessig beveger Eldoradio seg litt utenfor den godt opptrakkede indie- og britrock-stien. Dette er noe av det som bidrar til at albumet høres så særegent ut: bandet henter vibes og lyder fra 80-talls synthpop, 90-talls alt-rock og ikke minst litt punk. Ei salig røre, men bandet låner varsomt. Dette gjør albumet konsistent til tross for innflytelsene. Tekstene virker først og fremst som et utløp for frustrasjon rettet mot hjemplassen og den sosiale situasjonen, som ikke er overraskende med tanke på musikken bandet presenterer. Dette er ei bunnsolid debutplate, og jeg krysser fingrene for at Eldoradios neste holder samme nivå.