Electrostar

Remi Semshaug Langseth er kjent for noen som eksvokalist og sjefssynthist i undergrunnshardcorelegendene Like Rats From A Sinking Ship, men har med soloprosjektet Jesus Fucking Christ forsøkt å erobre nytt land. Han blander her sin tydelige hardcorearv med tung elektro, hint av hiphop og annet krydder, i et tidvis schizofrent sammensurium av et estetisk uttrykk.

Dersom man under årets Trondheim Calling forvillet seg inn i Trondheims råkk-og-metal-tarm, som tidvis går under navnet Lundis, kunne man oppleve Langseth omgitt av et hav av dype frekvenser. Det er virkelig noe usigelig deilig med å kjenne at neseborene vibrerer på innpust når de tungeste tonene strømmer fra de overraskende potente subbene på Fru Lundgreen. Han er denne gangen alene på scenen, uten de vante kompanjongene trommer, bass og gitar. Det eneste backing-instrumentet er en Mac plassert under den sparsommelig brukte synthen. Og når den eksplosive energien i Langseths produksjoner slippes løs fra nevnte laptop, føles den vrengte og energiske hardcore-vokalen helt på sin plass. Det merkes likevel at det ikke er like enkelt å brøle overbevisende i en mikrofon når man ikke har 110 desibel med trommer i ryggen.

I kategorien hardcorevokalister som har lagt vrenggitarer bak seg og begynt å lage elektronika er det lett å sammenligne JFC med Torgny Amdam, og uttrykket til Langseth fungerer vesentlig bedre live enn det den tidligere Amulet-vokalisten presterte på Familien for noen uker siden. Likevel er det noe som skurrer med komboen energisk-vokalist-med-playback. Og når Langseth forsøker å høyne med et ærlig men veldig surt forsøk på Trent Reznor-aktige rolige låter greier han ikke helt å leve opp til underarmstattoveringen han har av ordet "Rockstar", selv med litt hardcoreriktig trommevelting som avslutning.