Elektronisk drøm

Fra det samme nordnorske miljøet som ga oss band som Kråkesølv og Sirkus Eliassen, har Bendik for alvor etablert seg som en del av «Bodøbølgen». Låter som fenger og energi som smitter, det er slik det skal være. Aldri før har jeg opplevd bandet med et slikt trykk som under kveldens konsert. Vokalist Silje Halstensen byr på seg selv og hopper vilt rundt på scenen mens hun høyrøstet og inderlig synger nordnorske fraser som burde vekke følelsene i enhver kald stein. Det er rått og spares ikke på kruttet. Dette er et Bendik som har modnet og tatt et steg videre fra tiden som lite lokalband, med forsiktige, svevende sanger. Elementet av sin egen stemme som loopes lagvis, har hun beholdt og gjort til et særpreg som er gjennomgående for flere av låtene.

Det tøffere utrykket som tilføres av den øvrige besetningen skaper en herlig kontrast mellom vokalistens noe skjøre og hese stemme, og det kalde, klare i den melodiøse synthen. Om det er noe ved konserten som ikke er fullt så bra, er det at sangreportoaret er noe begrenset og lett kan oppleves som lite variert. Men det er tydelig at med en fartstid som ikke er all verden, har bandet ikke rukket å skaffe seg den samme fylden og mangfoldet som mer etablerte band har.

Bendik er ikke kommet for å bli noen døgnflue som dør hen, men vil vokse videre til å bli det særpregede bandet det fortjener å bli.