En genistrekmann

Gutta i Spidergawd har en del musikalsk tyngde i ryggsekken. Vi snakker The Moving Oos, Samvirkelaget, Motorpsycho, Gåte, Animal Alpha, New Violators, Hopalong Knut, Cadillac og enda flere. Ord blir fattige allerede. Og gode idéer faller tydeligvis naturlig for folk som har musikalsk suksess, for Spidergawd-sammensetningen har fått en av de bedre: Når Per Borten følte for å spille gitar og brøle i en mikrofon igjen, ringte han tydeligvis bassist Bent Sæther. Bent tok med seg sin favorittrommeslager Kenneth Kapstad. Men lave frekvenser er noe som er lett å sitte pris på, og selv med Onkel Fuzzbass som brøyter luftlag med lyden sin var det fortsatt rom for mer. Hva ble løsningen? Joda, man får med Rolf Martin Snustad på baritonsaksofon. Du vet, den svære saksofonen som høres ut som et elefantbrøl.

Herregud så tøft det låter. På tross av en noe utfordret lyd denne kvelden på TKM Gråmølna leverte bandet den velkjente bøttevise trøkken man ofte hører om. Kanskje tønnevis. Ballasttank-vis. Og dersom du tenker at baritonsaks og fuzzbass blir alt for mye, så tar du feil. Spidergawd er et levende bevis på at more is more.

Spidergawd debuterte på Blæst i høst, den gangen med en noe tilbakeholden Borten mak mikrofonen. Gitarhalsen ble som alltid berørt på mest tilfredsstillende måte, men undertegnede fikk sine tvil om at denne statsministernavnebroren burde fronte et band med sine stemmebånd. Men rollen har tydelig vokst på norges egen Ginger-Elvis, for denne lørdagen på Trondheim Calling overbeviste både han og resten av bandet meget. Og som om det ikke var nok, så skriver de utrolig fete låter også. Bare som en bonus.