Endelig ferdig som skivejomfru

Under rapaliaset Yung Lean dras vi inn i en fortelling om en trist samtid, fortalt av en fremmedgjort svenske i slutten av tenårene. Med en nostalgisk forkjærlighet for det tidlige 2000-tallet, pokemonkort og Nintendo 64, gikk han i 2013 viral med de oppsiktsvekkende musikkvideoene «Ginseng Strip 2002» og «Hurt». Som trioen Sad Boys (med husprodusentene Yung Gud og Yung Sherman) kom de opp med et nytt estetisk og musikalsk konsept, inspirert av cloud rap og vapourwave. Raskt oppsto en egen kult rundt de tre Arizona Ice Tea-drikkende svenskene, mens hiphop-tradisjonalistene ropte fra sidelinjen: «Men Rakim er den beste rapperen EVER :(»

Årsaken til spliden kan være Yung Leans rølpete autotune-forvrengte vokaler og nonsensiske lyrikk, eller han på overflaten kan framstå som en internett-meme. For å forstå uttrykket, må lytteren alltid stå på tærne, frustrert over at Yung Lean vanskelig lar seg kategorisere. Han er satirisk og ignorant, parodisk og seriøs. Man må forstå at Yung Leans appell og estetikk er like viktig som musikken, noe sistnevnte bærer preg av. Med hyppig bruk av hiphop-klisjeer som bøttehatt, grills, poloskjorter og rapcrews, var han på mixtapen Unknown Death 2003 en presis avbildning av hiphop anno 2013.

Fram mot utgivelsen av debutskiva Unknown Memory, har Sad Boys turnert både Europa og Amerika. Og med albumets eneste singel «Yoshi City», har de gitt inntrykk av å være skjerpet og mer seriøse. De ekstreme Arizona Ice Tea- og pokemon-referansene er plassert i periferien, og nyere musikkvideoer har gått fra lo-fi til høyoppløsning. Dette gjør det mye vanskeligere å skille han fra «innenfor-boksen-rappere».

Albumet starter med den oppbyggende introen «Blommor», som glir inn i pangstarten «Blinded». Her gauler Yung Lean løs rapklisjeer som «All this ice leave me blinded // Five star life, stay reminded». Sad Boys har kanskje hatt et år med suksess, men den banale materialismen er kjent fra forrige utgivelse. Jo mindre autotune-forpulte vokalene hans er, jo mer høres Yung Lean ut som en stupfull sjef på karaoke-nachspiel etterjulebordet. Det låter fantastisk over årets desidert mest berusende og hypnotiserende beat, produsert av Yung Gud.

Skivas mest catchy spor er uten tvil singelen «Yoshi City». Dette er noe skuffende, siden låta allerede er et par måneder gammel. Her skaper Yung Gud en romklang som nærmest fanger synth-melodien i et vakuum. Yung Leans vers er en bevissthetsstrøm om alt fra mangel på anerkjennelse og dameproblemer til Japan og narkotika. På tross av suksessen og pengene er han enda ensom. Han plages av haterne, og penger gjør visst ikke lykke. Hvem hadde visst? Tematikken er kjent fra forrige utgivelse, men likevel lammende. Det fungerer godt.

Yung Lean har aldri hatt behov for gjestevers, men overraskende nok dukker Kanye West-protesjeen Travi$ Scott opp på «Ghosttown». Han gir en pustepause fra Yung Leans allestedsværende klisjeer, og viser at selv rappere Yung Lean avbilder, kan låte bra på Sad Boys-produksjoner. Her kan Yung Lean ligne på Travi$ Scott, men ikke motsatt.

Det er vanskelig å vurdere Unknown Memory som noe annet som en helhet, for konseptuelt komplimenterer musikken og estetikken hverandre. Det er bare de fortryllende instrumentalene Yung Lean rapper over som kan leve et liv på egen hånd. Selv om lydbildet stilmessig forblir uforandret gjennom albumet, klarer produsentene å veksle mellom triste, melankolske, oppløftende og skumle stemninger. Dessverre er det kun Yung Gud som virkelig markerer seg blant produsentene, selv om Yung Sherman og White Armor viser stor vekst siden Unknown Death 2002.

Med en lengde på cirka 40 minutter, klarer Sad Boys å holde på oppmerksomheten til lytteren. Sporet «Icecoldsmoke» er nærmest en interlude og ender etter et og et halv minutt, rett før den blir kjedelig og overflødig. I tillegg får lytteren tre instrumentelle avbrekk som stykker opp albumet. Særlig «Helt Ensam (Outro)» lar tankene henge i luften og bre seg om omgivelsene. Hvorfor er Sad Boys triste? Hvorfor er jeg trist? Jeg trenger mamma.

Konseptuelt er skiva effektiv og Yung Lean avbilder presist samtidens rappere, men han skulle gjerne ha gått mer vulgært og mannssjåvinistisk for å virkelig avkle disse rapklisjeene - vise de som primitive og tomme. Selv om Yung Lean ikke rapper like raffinert som hypen opp mot albumet tilsa, er det uansett verdt å merke seg at en gjeng svenske tenåringer utfordrer hiphop-sjangeren. På det beste, paradoksalt nok, et bedre bilde på samtidens rappere, enn samtidens rappere. Som rapper er Yung Lean banalt ekte.