Festen som aldri kom
Til tross for sprudlevann og klokkeklar falsett, ble ikke stemningen like høy som forventet da Truls inntok Storsalen i går kveld.
Det har gått nøyaktig en uke siden debut-skiva TRVLS ble sluppet og det er ikke til å komme forbi at forventningene har vært skyhøye etter to singelslipp som har fått enormt stor oppmerksomhet. Mannen med den karakteristiske falsettstemmen representerer originalitet av høyeste grad, og i forkant av konserten er jeg mildt sagt spent på hva som ventet.
Kveldens konsert i Storsalen representerer starten på en lengre turné for Truls og bandet hans Something Sally. Sistnevnte entrer scenen først, akkompagnert av en storslagen intro som minnet mest om filmmusikk fra en typisk nittitalls armageddon-film. Når Truls inntar scenen, iført hvite sneakers og med et hvitt tennishåndkle hengende over skuldrene, er det riktignok lite som minner om dommedag - og når første falsett runger ut i salen, er dette til begeistrende brøl fra publikum.
De første låtene er preget av synth, storslagen klang i stemmen og røffe gitarer, og representerer et ganske annerledes lydbilde enn forventet. Det skapes en overraskende lun stemning på scenen, og trykket i salen er også synkende. Artisten selv oser selvtillit og synger mildt sagt klokkerent, til tross for at stemmen tøyes lysere og lysere utover i settet. Mens publikum venter utålmodig på låter de kan danse til, vokser fascinasjonen over hvor lyst denne mannen faktisk kan synge. Jeg er nok ikke den eneste som lar meg imponere.
Desto mer fascinert blir jeg når det sprettes en champagneflaske på scenen som ivrig deles mellom bandmedlemmene. Er det nå festen starter? Spørsmålet avfeies av kveldens første og eneste coverlåt: Chris Isaaks 80-talls hit «Wicked Game». Med andre ord: ingen fest enda. Til tross for at det konstateres fra scenen at Truls skal nå en mørkere røst under denne låta, returnerer riktignok den kjente og kjære falsetten mot slutten.
Truls og bandet skal ha skryt for sceneoppsettet og sammensetningen av instrumenter og lyder. Det spennende lydbildet forsterkes av samspillet mellom neonlyskastere, blinkende strobelys, rockegitarer og synther. Lyden er i tillegg upåklagelig, til tross for at det hele oppleves som litt monotont. Dette merkes spesielt på det danseklare publikummet, som mot slutten av konserten har konvertert til å bli et stillestående og lyttende publikum.
Stemningen stiger selvfølgelig når de kjente låtene dukker opp, og stemningen tilspisser seg ytterligere når guttene i Storsalen setter maskuliniteten på prøve til fordel for lys falsettallsang under refrenget på «The Next». Når Truls går av scenen, vil publikum ha mer. Jeg mistenker at dette er fordi dansefesten alle ventet på, aldri kom.
