For mye av det gode

Kristoffer Lo har de siste årene profilert seg som jazzmusiker og altmuligmann i Highasakite. Han ble tildelt fjorårets «jazZtipend», og oppgaven om å lage årets bestillingsverk for Molde Jazzfestival. Det er dette verket han fremførte på Dokkhuset på fredag.

Han har plukket ut en rekke virtuoser fra Trondheim Jazzorkester, som Erik Johannessen, Ola Kvernberg og Mette Rasmussen. Han har dessuten dratt med seg Ingrid Helene Håvik fra Highasakite. Et vidt spenn av forskjellige musikere.

Et variert verk

Konserten åpner med det gjennomgående vokaltemaet “Savages”, som navngir stykket. Med tette intervaller og nasal klang hinter det til noe østeuropeisk, som etter første del blir besvart av en tubasolo med skjærende elektronisk fløyteliknende klang. Stykket beveger seg gjennom alt fra ambiente lydlandskaper, støy, og mer riffbaserte partier, som kan assosieres med samarbeider Trondheimsolistene tidligere har gjort med Motorpsycho.

Blåserekken skinner sterkest i de Charles Mingus-liknende partiene, hvor storbandharmonikk og kollektiv improvisasjon smelter sammen. Det hele er satt inn i en kontekst preget av gode melodilinjer, suverene enkeltprestasjoner og presist samspill.

Mange idéer drukner i kompetansen

Det å ha med seg så mange enestående musikere har fordeler. Det er nesten gitt at det vil oppstå minneverdige soloer, og notene i seg selv vil bli fremført plettfritt. Det er imidlertid en del utfordringer man må hanskes med når man skriver for et orkester med så høy kredibilitet. Man må tørre å begrense seg.

Det virker som at Lo har vært redd for å ikke utnytte orkesterets kompetanse fullt ut. At han alltid vil at musikerne skal ha noe å gjøre. I en konsertsituasjon der soundet er vanskelig å kontrollere, resulterer dette i at dynamikken blir flat og lydbildet kaotisk. Forsøket på å gi alle litt plass til enhver tid gjør at man ofte ikke er sikker på om det er én eller flere solister som skal frem i lydbildet. Man hører omtrent ikke noe av Kvernberg i løpet av hele konserten, og alt detaljarbeidet som ligger i den elektroniske delen av tubateknikken til Lo forsvinner.

Stykket dras i for mange veier

De forskjellige atmosfærene får ikke sjansen til å utvikle seg til sitt fulle potensiale, før musikken beveger seg over i et nytt lydbilde. Stykket mangler en retning.

Derfor blir det mest minneverdige nummeret det nest siste, altså slutten på hovedverket. Etter Mette Rasmussen har levert en energisk solo som ga bakoversveis demper alle musikerne seg. Et par blåsere begynner alene i lavt leie på en Sigur Ros-aktig pop-progresjon, som etterhvert blir mer og mer intens ettersom flere av musikerne slenger seg på i en suppe av kollektiv improvisasjon. Dette var konsertens definitive klimaks. Jeg stusser derfor over at Lo velger å avslutte selve konserten med en relativt intetsigende ballade.

Prosentandelen med negativ kritikk denne anmeldelsen inneholder gjenspeiler ikke min opplevelse av konserten. Den hadde mange virkelig flotte øyeblikk, men jeg har tro på at dette prosjektet kan fungere bedre i en studiosituasjon, der man har større kontroll over lydbildet.