Greit, gammeldags Megadeth

Megadeth har siden oktober i 2015 gitt ut tre singler fra det nyeste albumet Dystopia, med en rå lyd tilhengere har lengtet lenge etter. Den femtende albumutgivelsen bærer klart preg av anger fra deres siste, mindre suksessfulle plate Super Collider. I tillegg klarer de to nye bandmedlemmene Chris Adler (trommeslager fra Lamb of God) og Kiko Loureiro (gitarist fra Angra) å bidra til en okay plate.

Megadeth er en av pionerene innen thrash-metallen som oppsto i USA på begynnelsen av 80-tallet. Kjennetegnene på thrash er høyt tempo, aggressivitet i riffene og ofte samfunnskritiske tekster. På Dystopia kan det virke som om Dave Mustaine og gjengen systematisk har gått inn for at disse kjennetegnene skal komme tydelig fram. Det er spesielt singlene «The Threat Is Real», «Dystopia» og «Fatal Illusion» - forøvrig de tre første sporene på plata - som gir et flashback til 90-tallets Megadeth: tunge riff, fengende gitar- og trommefills, temposkifter og interessante solopartier.

Etter de tre første låtene derimot, er kvaliteten veldig varierende, og desverre er mye kun middels bra. Alt begynner med «Death From Within», som høres ut som om den har blitt presset ut av en thrash-sjablong. «Lying In State» er muligens skrevet kun for at Chris Adler skal vise hvor fort han kan spille dobbel basstromme. «The Emperor» gir en fæl ettersmak fra Super Collider med sine middelmådige flerstemte refreng. Heldigvis viser Megadeth også tendenser til storhet, for eksempel i deler av låta «Poisonous Shadows», hvor de klarer å innlemme strykere og kor på en fin måte. «Bullet To The Brain» har et sterkt og fengende vers, men sliter med å forene det med alt for pop-klingende refrenget. Instrumentalen «Conquer Or Die» er min favorittlåt på plata. Den starter nydelig med et flamenco-inspirert gitarriff, etterfulgt av en heftig instrumentaldel - og her kommer vi til kjernen av problemet med Dystopia: teksten.

Det er ikke til å komme unna at Megadeths tekster har vært svært samfunnskritiske opp gjennom årene, og Dystopia er intet unntak. Med en slik albumtittel bør man forvente noe det samme som 1984, men det er bare noe med linjene på dette albumet som gir meg frysninger, og ikke på en god måte. Altfor politiske tekster, fulle av klisjeer og dårlige bilder jeg kanskje kunne likt om det eneste jeg hadde hørt på før var Hits For Kids. Det er spesielt første og siste låt, henholdvis «The Threat Is Real» og «Foreign Policy», som får meg til å lukke øynene i mistro. Til tider virker det som om tekstene er skrevet av et garsjeband hvis eneste musikalske innflytelse er Rage Against The Machine. Det er dog fullt mulig å spille floskel-bingo med hva Dave Mustaine ytrer, så ta frem penn og papir, lag et rutenett à 9x9 og fyll inn det mest pubertale du kan om amerikansk politikk.

Alt i alt er det en helt okay plate, spesielt sett i lys av hva de har gitt ut de siste årene. Husk bare for Guds skyld å tolke Dave Mustaines linjer som melodier, heller enn som bærere av verdifulle samfunnskritiske kommentarer.