Hegdalsk herlighet på Dokkhuset

Mandag kveld fikk vi servert en uhøytidelig, men allikevel høytidelig konsert på Dokkhuset. Tross lite folk var det god stemning i salen da Team Hegdal hadde tatt på seg stivpynten for å prøve ut litt nye låter. Resultatet ble som alt annet Hegdalsk: Swingete, fritt, groovy og sprøtt.

Team Hegdal er et av hjertebarna til jazzguru Eirik Hegdal. Den vante lytter kjenner ham muligens fra prosjekter som Zanussi 5, Lord Kelvin og Dingobats, men statskassa kjenner han nok best som kunstnerisk leder for Trondheim Jazzorkester. Team Hegdal er vanligvis en kvartett, men var for anledningen utvidet med et piano, med Oscar Grönberg bak tangentene. I tillegg var bassist Rune Nergaard erstattet med superbassist Ole Morten Vågan. Så forventningene var høye, men hva skulle jeg egentlig få høre?

Konserten inneholdt stort sett nye låter, og det virket som om denne kvelden skulle brukes for å teste dem ut på et publikum. Noen av låtene mistenker jeg å ha hørt hos Trondheim Jazzorkester før, bl.a fra “We Are” og “Sidewalk Comedy”. Eirik Hegdal kunne røpe at de var inspirerte av Thelonious Monk om dagen, og at mange av titlene var derav kalt opp etter ham. Det kanskje beste/verste titteleksemplet var ekstranummeret “Monkholmen” (som jeg mener de med fordel kunne omdøpt “MonkColeman”, hadde det vært mer frijazz). Musikken var veldig kompleks, men gikk aldri på bekostning av groove! Hegdal har i sine komposisjoner “sett tilbake i tid for å se framover tid”, kan man høre, og dette fungerer steinrått i praksis. Av og til virker det som om han ironiserer rundt de forskjellige sjangerkriteriene ved å bøye så på det at det bare blir sprøtt, mens det fortsatt blir kanon! Det blir en slags “hva om Olivier Messiaen hadde bodd i Norge i dag og lagd jazz?”, og det fungerer.

Ensemblet visste veldig klart hvor de hadde hverandre, og hva slags konsept de drev med. Dette er veldig imponerende, med tanke på hvor nytenkende og kompleks musikken var. Trommis Gard Nilssen og Vågan jobbet godt sammen, og klarte å leke rundt låtene til tross for hvor massive de var. Vågan er attpåtil en av få bassister som kan bare slå løst og vilt på bassen og få det til å låte fett. Grönberg hadde tatt på seg avant-gardefingrene, og stilen hans for dagen var noe lik Håvard Wiik (Motif/Atomic), men bare noe. Han skal ha spesielt cred for å være så tilpasningsdyktig til å være så ung. André Roligheten glimtet til iblant, men kom litt i skyggen av übersturmführer Hegdal. Jeg blir alltid litt lamslått av å se hvor autoritær Hegdal er på scenen, og hvor godt egnet leder han er. Det er en scenekunst i seg selv.

Til tross for at konserten ble en slags låt-tester, bar den allikevel ikke preg av det. Alle personlighetene vet ikke bare hvor skapet, men hele møblementet skal stå. Det er alltid gøy å være vitne til så mange sterke musikalske stemmer med et kollektivt mål: å skape bra musikk. Med en overraskende tynn publikumsmasse ble det en heller intim konsert, men som aldri forgrep seg på deg. Jeg har sagt dette om mange, men her mener jeg det: Dette er eliten innen norsk jazz. Og jeg håper inderlig at Hegdal har en sønn som heter Tim.