Heisann Storsalen

Det er en noe sur og stressa journalist som ankommer Storsalen, fem og tyve minutter etter konserten skal ha startet. Karpe Diem er heldigvis ingen steder å se enda; det eneste som møter meg er et oppstemt publikum. At folk gleder seg til Magdi og Chirag inntar scenen rår det ingen tvil om.

Karpe Diem starter sterkt, men det er tydelig at låta som spilles er noe de færreste har hørt før. Det er dristig, men det funker. Publikum er i hundre, og det at allsang ikke er et tema har egentlig ingenting å si. Stemningen er allerede på topp, og når publikumsfavoritten «Jens» spilles, kommer armene i været, og allsangen er et faktum. Slik skal det fortsette utover kvelden.

Det er likevel når «Hvite Menn som Pusher 50» spilles at stemningen tas til et nytt nivå. Det er en låt som engasjerer, og det er en låt alle vil synge med på. Karpe Diem bruker noen minutter på å snakke om Heisann Montebello-prosjektet, og det er den eneste delen av kvelden hvor publikum ikke roper. Karpe Diem engasjerer, og ikke bare når de rapper. Duoen har alltid engasjert politisk, men det er ikke før den siste tiden det har blitt til politisk sprengstoff, noe publikum åpenbart liker.

Stemningen er på topp under hele konserten, men det er under låten «Påfugl» at publikum får en emosjonell opplevelse av konserten. Jeg spotter flere med tårer i øynene, men det kan også skyldes røykmaskiner og hyling. Jeg velger likevel å tro at det kommer som en reaksjon på låta.

Det er likevel uproblematisk å få publikum tilbake i storform. Magdi rapper på scenen, og plutselig er Chirag midt i rommet, til publikums store begeistring. Konserten tas til nye høyder idet Chirag drar med seg noen fra publikum opp på den lille scenen i midten av rommet. Allsangen inntar for alvor, og gutten fra publikum er så heldig at han får rappe litt selv.

Utover kvelden får vi høre «Au Pair» fra Heisann Montebello, og det er tydelig at det er dette prosjektet som fenger mest. Likevel får jeg en opplevelse av eufori når Magdi legger opp til «Toyota’n til Magdi», og ikke uten grunn. Denne låta gjør seg definitivt på en klubbturne, og publikum ser ikke ut til å trives noe mindre enn meg, tvert imot.

Karpe Diem går av scenen, men publikum er ikke helt klar til å avslutte konserten. Gutta kommer selvfølgelig ut for å gi publikum mer, og leverer enda sterkt. Til tross for at publikum har fått servert hit etter hit er de fortsatt ikke fornøyde når Karpe Diem går av scenen én gang til. Det er en spesiell låt alle venter på, og det vet duoen også.

Konserten har vært på topp hele kvelden, og det har aldri vært et kjedelig sekund. Likevel nås en ny stemningstopp idet «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» spilles. Det er en hard låt som har et tydelig politisk standpunkt, og publikum roper engasjert med.

Alt i alt var jeg klar over at Karpe Diem kom til å levere, som de alltid gjør. Det var likevel vanskelig å forutse publikums lidenskapelige engasjement. Karpe Diem er herlig, enten de rapper eller tuller på scenen. De leverer hit etter hit, og publikum elsker det. Det er tydelig at gutta vet hva de gjør, og de vet hva publikum liker. Dog vi kun er i starten av februar kan man utvilsomt si at dette blir en av årets konserter, om ikke årets.