Herlig horror fra fengslende fløyelsstemme

I mars 2011 kom det første frampeket til nyplata Kiss Land . Mixtapen House of Balloons ble lagt ut for gratis nedlastning. Den eneste tilgjengelige informasjonen var en tittelliste, samt artistnavnet The Weeknd. Selv navnet hans, med en manglende bokstav, var som skapt for Tumblr og lignende massekopierende trendkultur på internett. Både coverets estetikk og tematikken mixtapen byr på ble dyrket fra første dag: Svarthvittbilder av lettkledde jenter, alkohol, narkotika og sex. Den spredde seg som ild i tørt gress, og The Weeknd var straks en av de heiteste navnene i musikkverdenen. Han var mystisk og anonym. Et enigma med enorm tiltrekningskraft, som også kritikerne elsket: John Norris fra MTV omtalte ham som det største musikalske talentet siden Michael Jackson.

Siden House of Balloons har The Weeknd, som vi nå også kjenner som 23 år gamle Abel Tesfaye fra Toronto, rukket å sluppe to mixtaper til, og publisert disse tre som samleplata Trilogy , til stadig begeistring fra både kritikere og fans. Han har fortsatt å samarbeide med Toronto-kompis Drake, samt gitt ut en håndfull låter med artister som Wiz Khalifa, Juicy J, French Montana og Kavinsky. Han har, sammen med Frank Ocean, perfeksjonert moderne RnB og blitt sjangerens ubestridte fanebærer.

Fra mystikk til skrekk

Identiteten hans er for lengst avslørt av promobilder, musikkvideoer og turneer, og med det er mystikken fra oppstartsperioden borte. Han er sjenert, men må, som Michael og Prince, også håndtere den økende interessen fra pressen, mestre intervjuer og beherske det å bli gjenkjent på gata. Tesfaye gjorde sitt første intervju i juli i år. Populariteten har ikke stagnert av den grunn, men noe av magien fra 2011 er utvilsomt borte. Om man tar maska av julenissen vil han umulig kunne leve opp til våre forestillinger. Forestillinger om en mystisk, nokturn skikkelse som fra tid til annen slipper gavepakker til alle verdens barn, iløpet av et øyeblikk. Ideen om en sirkel vil alltid være rundere enn en sirkel i den virkelige verden.

Han har tatt skrittet ut av skyggen nå, og sluppet det han insisterer på at er et debutalbum. Trilogy er isåfall verdens lengste mixtape. Skiva har bevisst fått den paradoksale tittelen Kiss Land , som direkte motstrider platas gjennomgående horrortematikk. Hvor de tidligere utgivelsene beskriver en byhelt på vei til stjernestatus, skildrer Kiss Land all skrekk og gru kjendislivet bringer med seg, turnelivet inkludert. "I got a brand new place/I think I've seen it twice all year” klager og snikskryter Tesfaye i det langvarige horrorshowet av et tittelspor.

Andregenerasjons-ethioper Tesfaye holder seg til oppskriften med kun ti låter. Skiva gjestes kun av én annen artist, nemlig tidligere samarbeidspartner og Torontokompis Drake, i steden for å oppgradere til full studioalbumstatus med flere features/gjesteopptredener fra store navn. Hvor lydbildet på mixtapene var romslig, er Kiss Land påsmurt tykke lag og effekter som utgjør et episk og filmatisk landskap. Tesfaye nevner filmskaperne John Carpenter, David Cronenberg og Ridley Scott som inspirasjonskilder til albumet, samtlige mestere til å mane fram frykt. Med elementer som resonnerende kvinneskrik i bakgrunnen, er det tydelig at Tesfaye forsøker å dra oss inn i et skrekkelig miljø, ikke ulikt situasjonen han selv befinner seg i. Han vet ikke lenger hvem han er, og med den nyoppnådde stjernestatusen følger uvante og skremmende settinger, post-berømmelse. Det musikalske resultatet er et mer oppskaket og amfetaminberuset lydbilde, i motsetning til mixtapenes purple drank-induserte avslappenhet. Effektene inkluderer rystende metalliske synther, vokoderutdrag av fransktalende menn og forvrengt asiatisk porno. En sexkjøpende dop-entusiasts svar på effektfylte Disneyland’s Haunted Mansion møter The Playboy Mansion på halloween.

Ikke bare nyskapende

Hvor Tesfayes fløyelsstrupe tidligere ble begravd i ekkofylt mixing, og låtene fikk en sonisk lost-in-space-følelse, er vokalen på Kiss Land mer fremtredende. Budskapet kommuniseres mer direkte til lytteren, og det hele er mer personlig. Skjønt, tekstene bærer fremdeles preg av misogyni, eksistensiell skamløshet, alkohol- og narkomisbruk, og livet han lever er stadig mørkt og utsvevende. Damer forføres og undertrykkes, og dysforisk følelsestomhet og fordervet kjærlighet dyrkes gjennom tekstene: “I'm not a fool/I just love that you're dead inside”. The Weeknd tar i så måte ikke mange skritt bort fra RnBs tradisjon for glorifisering av sexarbeidere.

Selverfart kjærlighetssaga

Gjennom albumet veksler han mellom å være inviterende og anklagende, og det eneste som fortøyer “kjærligheten” hans er pengene. Allerede på første låt, «Professional», hører vi hvordan nye plateselskapspenger er sprøytet inn i produksjonen. Over en sampling av stjerneskudd Emika synger Tesfaye metaforisk om en stripper som er populær i sitt lille miljø, en stor fisk i en liten dam. Dette gjelder også hans egen karriere og popularitet i Toronto. Stripperen kjenner ikke annet, og er avhengig av pengene, på linje med aspirerende artister. Tesfaye overkom denne avhengigheten og brøt gjennom til selvstendighet, men er stadig avhengig av både utøverne av verdens eldste profesjon, og berømthet utover pengene.

«The Town» er en serenade til en gammel flamme fra tiden før turnelivet, som han er sikker på at framdeles vil ta imot ham med åpne armer. Oppfølgersporet «Adaptation» er en hymneaktig hyllest til samme flamme, som han forlot til fordel for karriere og berømmelse. "So pure, like the love that's so uncut and raw," synger han lovprisende om dama han tydeligvis angrer på å ha forlatt. Tilpasningen til denne sorgen finner han i modeller, hvis moral han forderver med den klassiske kombinasjonen sex og rus. «Love In The Sky» løftes av 80-talls power-ballade-gitarer som maner fram kokaintiårets noenlys-tomhet. «Belong To The World» er platas skytescene, og låten dunker dynamisk til samplinga av Portisheads «Machine Gun», hvor Tesfaye lar seg inspirere av en kurtisane som fortrenger all kjærlighet, i så stor grad at han ironisk nok forelsker seg i henne, for så å måtte gi slipp.

Drake og Michael Jackson

På låten «Live For» repeteres “This the shit that I live for/with the people I’d die for” til samme effekt som makker Drakes «The Motto», låten bak tidenes største floskel av et akronym: YOLO. Til tross for dette er låten, som én av tre foreløpige singler fra albumet, et fengende stykke pop, og Drakes vers er hurtigere og mer aggressivt enn hans bidrag på Trilogy -sporet «The Zone». Oppfølgerlåt «Wanderlust» er formet rundt en sylfrekk sampling av Fox the Fox’ «Precious Little Diamond», og er platas nikk i retning Dangerous-era Michael Jackson. Låten skipper lett over et dansbart discogulv, og når nesten et «Stevie Wonder - Superstition»-nivå, hva gjelder å føle seg som en stjerne når man går ned gata med låten på øret. Nesten hele skrekkshowet av et tittelspor er, foruten vokalen, satt sammen av den ukjente produsenten Silky Johnsons «Nothing’s Gonna Change» og «Desert Rose». Det er uendelig fargerikt, mesterlig sammensveiset og ulikt noe annet.

Albumets svakeste spor, anonyme «Pretty», følges av avslutningslåten «Tears In The Rain», hvor Tesfaye er på sitt sterkeste når bakgrunnsstøyen svinner, og han proklamerer så glatt som bare han kan: “When it’s said and done/I already felt love/And I let it end up/End up dying by itself.” Han har erfart kjærlighet, men valgte å la den dø. Dama som kunne vært “the one” fortjener bedre, og nå kan han ikke skille mellom alle jentene han er blitt avhengig av. Han omfavner sin skjebne, og bedøver seg ytterligere med sin utsvevende livsstil.

Ikke noe å relatere til

Kiss Land er virkelig så langt unna en Hugh Grant-kjærlighetshistorie som det er mulig å komme, og bekrefter dette med repeteringen av linja “This ain’t nothing to relate to” på tittelsporet. Tilhengerne av The Weeknd er ikke i nærheten av livet Tesfaye synger om, og forhåpentligvis lever, men står alltids fritt til å romantisere den deprimerende suppa han serverer i krystallren falsetto.

PS. På deluxe-utgaven følger Tesfaye’s remix av Kavinskys «Odd Look». Kombinasjonen klaffer som hånd i kjørehanske, og vi håper på en opptreden av The Weeknd i en eventuell oppfølger av neo-noir-klassikeren «Drive». Hadde det ikke vært for Carey Mulligan ville den tenkte duoen Tesfaye og Gosling utfordret opptil flere antatt faststøpte seksuelle legninger. Vi krysser fingrene.