Ikke noe dill dall
En herlig ujålete Daniel Norgren imponerte alle med trekkspill og lange gitarsoloer.
Svenske Daniel Norgren inntok i går kveld Trondheim og Blæst. For et fullt lokale fikk Norgren überhippe Blæst til å føles mer som en gammel amerikansk saloon. Hans siste album Buck stod i sentrum for mesteparten av kveldens musikk. Den kan beskrives som en blanding av blues, country og god gammeldags rock.
På pianoet stod både øl og vin klart for artistens opptreden. En av konsertens første låter er ”People Are Good”, akkompagnert med en tung kontrabass som treffer publikum midt i fleisen. Han fortsetter pianospillet en stund til, og under enkelte låter er det så stille at man kan høre han trampe med foten. Det tar likevel ikke lang tid før Norgren forflytter seg til midten av scenen og drar frem elgitaren.
En av hans mest kjente låter ”Moonshine Got Me” spilles i godt over ti minutter. Det er utrolig gøy i begynnelsen, og de lange soloene sitter bra. Etter en stund med gjentagelse av de samme riffene og tekstfrasene er det flere i publikum som slutter å bevege seg i takt med musikken og det ser ut som de kjeder seg. Å høre Norgren live er nesten det samme som å høre han på album. Det er ekte og autentisk, ingenting er falsk eller påtatt, heller ikke den hese og raspete stemmen hans som runger gjennom det røyktunge lokalet.
På låten ”Stuck In The Bones” briljerer Norgren. Og stemningen blir ikke dårligere når han følger opp med den populære låten ”Whatever Turns You On” fra hans siste album Buck. En farlig fengende låt som får publikum til å riste løs. Dette blir definitivt et av kveldens høydepunkter. De lange soloene og eksperimenteringen fortsetter gjennom hele konserten, og Norgren imponerer stort med sitt gitarspill.
Ikke bare kan han spille elgitar og piano, trekkspillet fikk også kjørt seg. Da spesielt under ”Once A Queen”, akkompagnert med en medmusikers banjo. Igjen spiller Norgren en lengre låt, ”Howling Around My Happy Home”, men denne gangen er den ikke altfor lang, selv med lange partier uten vokal. Konserten avsluttes med tre rolige låter ”Beyond Words”, ”Everlasting Friend” og ”My Hobo Is Rambling”. Her mister Norgren engasjementet hos noen publikummere som velger å trekke seg unna. Likevel er det vakkert å høre på, selv om han kanskje burde gitt seg mens leken var god.
