Infiltrerende solo, lekent samspill
ANMELDELSE: Klarinettist Isak Hedtjärn og trioen Moskus spilte publikum først til en filosoferende tilstand før det gikk over til å bli livlig og muntert. Det var nok ingen som vandret oppgitt ut av Brukbar/Blæst denne kvelden.
Soloartist Isak Hedtjärn startet kvelden med lange, lyse toner på sin klarinett. Publikum fikk umiddelbart høre nyanser av én enkelt tone. Stillheten mellom hvert innpust var en like viktig del av musikken som hver utblåsing. Etter å ha introdusert lytterne for disse minimale, men merkbare forandringene i klarinettens tone, iverksatte Hedtjärn sirkelpust.
Det å lytte til et blåseinstrument som hyler uavbrutt i flere minutter omformer hjernens syn på lyden. Plutselig dannes nye assosiasjoner. De høyfrekvente tonene begynte etter hvert å sprette ukontrollert mellom lyse og mørke toner. I starten hørtes det ut som et dusin nyklekkede fuglunger som alle ville ha mat, men med tid innså man at det var noe mer bak lyden. Den penetrerte skallen og trigget hjernaktiviteten. Isak fanget opp at publikum ble utslitt av lyden og stoppet akkurat på rett tid.
Så var det Moskus sin tur. Tre blide mennesker gikk på scenen. De fortalte at dette var deres t-skjorte-turneslipp. Motivet på t-skjortene var tre moskuser og var designet av kunstkollektive yokoland.
Med godt humør satte de i gang. Bare noen få minutter ut i konserten kunne vi høre hvordan musikerne reagerte på hverandres spilling. Trioen ga og tok ulike musikalske motiv fra hverandre. Motivene ble så forenklet eller mer komplisert. Det var en fornøyelse å sitte og høre på hvordan reaksjon og motreaksjon mellom disse motivene førte musikken elegant videre til nye og spennende teksturer.
Pianist Anja Lauvdal spilte ikke piano under konserten. Istedenfor brukte hun trøorgel og synthesizer. Dette ga lytterne noe nytt i forhold til hva som er kjent fra albumene deres, samtidig som Moskus beholdt samme spillestil. Elektronikken kunne være dønn seriøs med trekk fra Stockhausen, eller morsom og leken med lyder som helt klart var fra en laserpistol. Trommis Hans Hulbækmo tok også i bruk festlige «instrumenter», som en badeand med squeek-lyd.
Fredrik Luhr Dietrichson på bass fikk et lengre parti alene. Her trengte han bare forholde seg til seg selv, og sendte dermed musikken til et nytt territorium. Man følte seg avsondret, men glad. Etter en lengre oppdagelsesferd i dette området, kom både Anja og Fredrik med reaksjoner på bassistens spilling, og de bygget sammen opp til et vanvittig høydepunkt.
Energien og fokuset til Moskus smitter over på publikum. Det resulterer i godt humør og en skarp interesse for musikkens vei. Denne unge trioen spiller svært modent tross sin unge alder. Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg får høre de spille.
