Jesu og Sun Kil Moon - Jesu/Sun Kil Moon

De første par-tre låtene bærer sterkt preg av Jesus seige fuzz-riff fra hans andre støyete prosjekter (Sunn 0))), Godflesh m.m). Det føles som om Mark Kozelek (Sun Kil Moon) trekker en kampestein gjennom gjørme – på en god måte. Det er tungt, rått og meditativt. Kozelek er litt som en Sysifos-type som har godtatt og ser skjønnheten i livets banale meningsløshet.

Vokalens resignerte natur passer godt med riffene, jeg skulle dog ønske det var mer kommunikasjon mellom Jesu og Kozelek – at alle låtene var et enhetlig resultat av Kozelek og Jesus respektive stilarter. I stedet blir de første tre låtene som en mash-up, og ikke en syntese. Det blir allikevel på ingen måte feil eller dårlig - for det er sjukt kult! Det blir bare annerledes og ikke så friskt og spennende som det kunne ha vært.

Men med låta «Last Night I Rocked The Room Like Elvis And Had Them Laughing Like Richard Pryor» blir vi introdusert til et mye tettere samarbeid mellom Jesu og Kozelek. Låta er ambient-aktig med drømmende synther fra Jesu som i større grad skaper et melankolsk lydunivers som passer med hva Kozelek snakker om i tekstene sine.

Litt ute i albumet får vi låta «Fragile», hvor jeg ikke hører noe tegn til Jesus karakteristiske lydbilde, som om Kozelek styrer skuta aleine. Og det er for så vidt greit, for som sagt er både Jesu og Kozelek litt som Kong Midas.

Jeg ser på det som at albumet på sett og vis er delt opp i tre deler: én Jesu-del, én Kozelek-del og én del hvor stilartene til Jesu og Kozelek glir sammen på symbiotisk vis.

Jesu-delen består av de tre første låtene og «Sally», som er både støyete og seig, med masse riffbasert dronerock. Kozeleks del er relativt liten, og består av «Fragile», som jeg nevnte tidligere. Ellers er de andre låtene veldig, veldig kule med en spennende ambient-greie som klør meg akkurat der jeg har lengtet etter å bli klødd.

De tre siste låtene pluss «Last Night I Rocked The Room Like Elvis…» og «Father’s day» er for meg de absolutte høydepunktene. Med en spennende ambient/elektro-sound med dronete tendenser, som om Jesu i større grad har bygget opp musikken rundt Kozeleks grøtete vokal og melankolske tekster. Tekster som allerede er poetiske, men som får et enda tydeligere rammeverk ved hjelp av Jesu. De drømmende ambient-låtene har nostalgiske nittitallstrommer som får meg til å drømme meg tilbake til barndommen sammen med Kozelek. Mye av tematikken i låtene kretser rundt barndom og gode minner. «Beautiful You» henger igjen i hodet mitt som en deilig og dvelende hyllest til det nære - det vil ikke gi slipp, og jeg vil ikke slippe taket.