Kald kosestund i Klubben

-Do you want to come closer? åpner vokalist Jófríður Ákadóttir kveldens konsert med. Den islandske trioen Samaris har tatt turen innom Klubben på Samfundet for å kjøle publikum ned med litt islandsk elektronika. Selv om lokalet er langt fra fullstappet hindrer dette ingen i å kose seg med det som står på plakaten.

Trioen spiller en form for visesang blandet med kald elektronika, basstunge beats og klarinett(!). Dette kan høres ut som et kulturkræsj av dimensjoner, men det viser seg at islandsk folk og synth går forbausende godt sammen. Denne kvelden på Samfundet leverer Samaris bra, men ender opp med å kanskje lene seg litt vel mye på ett av de nevnte hovedelementene.

Kvelden åpner med Brennur Stjarna, satt i gang av et mørkt og tungt synthspor som snart akkompagneres av hviskende, kald vokal. Klubben blir med ett litt kjøligere. En stor del av Samaris’ lydbilde er mye ekko og klang, og det er absolutt på plass her også. Etterhvert kommer også tyngre bassrytmer inn. Samaris setter en unik vri på den tunge bassrytmen. Istedenfor å kun hamre takten markerer bassen ofte synkoper og merkelige rytmer. Trioen låter også betydelig mørkere og mer rytmesentrert enn på innspillingene sine. Her ligger allikevel et av kveldens største ankepunkter: detaljene forsvinner lett i den massive lyden.

Til tider må vokalen og klarinetten slåss med bassen for å høres, og synthen reduseres til en fiffig trommemaskin med usedvanlig mye bass. Dette er kun et problem i korte perioder, spesielt i de partiene der vokalen synger mye eller klarinetten spiller lengre fraser, men ikke i partier der bandet lener seg litt tilbake og spiller over det etablerte lydlandskapet. Det er allikevel synd at lydbildet noen ganger mister litt tekstur, for det er så mye mer der enn bare tung bass. Om det økte fokuset på rytmen og bassen er et bevisst grep fra Samaris’ side er uvisst, og det høres aldri ut som noe er galt. Man føler bare at det mangler noe ved siden av den rå rytmen. Dette er allikevel ikke en deal breaker, og Samaris’ drar lett det hele i land når alle bandmedlemmene kan høres klart og tydelig.

Utenom dette er konserten en suksess, og både bandet og det oppmøtte publikummet ser ut til å kose seg. Musikken er tilbakelent og melankolsk, med små lysglimt av noen fraser islandsk og minimalistisk klarinettspill. Låta Tíbraá er et av konsertens lyseste øyeblikk, og fremkaller lett hodenikking fra publikum, mens de klagende klarinettlydene og mollstemte synthfrasene i Lífsins Ólgusjór gir en herlig nedstemt følslse. Ég vildi fegin verða er så forbanna nydelig at det blir et av konsertens definitive høydepunkt. Samaris’ leverer en solid fremførelse på Klubben denne lørdagskvelden, og sørger for at publikum forlater lokalet mer nedstemt enn da de kom (på en god måte).