Kanye West – The life of Pablo

En hemmelighetsfull Kanye West har gjort flere endringer i forkant av sitt sjuende albumslipp. Albumet har skiftet navn hele tre ganger, men etter å ha vært innom både Swish og Waves, ble det endelige navnet The life of Pablo (forkortet T.L.O.P). Forventingene til Kanye har vært helt enorme, og en samlet fanskare har gledet seg i månedsvis.

Foruten å ha forandret selve albumnavnet tre ganger har sporlisten óg forandret seg. På Twitter la Kanye ut en liste på ti sanger, men antallet endte opp på nesten det dobbelte. Et hip-hop-album med 18 sanger er langt! Noe annet som er langt er gjestelista, der hele 15 artister er med. Et mangfold av produsenter som eksempelvis Madlib («No more parties in L.A) og Sinjin Hawke («Wolves») har også bidratt.

Kanye har sluppet flerfoldige enkeltlåter i over ett år nå. Folk måtte gni seg i øynene i fjor vinter da West innledet et samarbeid med Paul McCartney, som resulterte i en hyllest til sin lille datter med «Only One», og «FourFiveSeconds» med Rihanna. Det ble ikke plass til noen av låtene på den endelige sporlisten. Det samme gjelder for «All Day». Knallsterke «Facts» er heldigvis med, men i en noe ny drakt. Versjonen vi hører nå er tonet ned noen hakk. Kanyes vokal er ikke like langt framme i lydbildet som i den han slapp på nyåret.

Til glede for Yeezus’ norske disipler kan det ikke unngås å nevne at Cashmere Cat-produserte «Wolves» er en del av det endelig albumet. Låta produsert av Halden-gutten er kul. I partiet etter at Kanye har spyttet «We surrounded by the fuckin’ wolves» høres samplede varulvskrik og dette gir frysninger. Seansen blir avsluttet med en deilig outro av Frank Ocean. Det kan legges til at ordene på gata i forkant av slippet var at Odd Future–sjef Tyler, the creator skulle gjeste plata. Vi får heldigvis en god erstatter fra det Los Angeles–baserte kollektivet i form av Frankie.

Kanye er som han alltid har vært. I forkant av albumslippet har oppmerksomheten ikke bare vært sentrert rundt det musikalske. Han har bruset med fjærene og tatt cred for å ha gjort Taylor Swift berømt, eller som han selv sier det: «I’ve made that bitch famous.» Det faktum at Kanye ser på seg selv som en kreativ gud og det beste som noensinne har skjedd musikkverden, er vås som vi nå er blitt vant med å høre. Hadde han heller konsentrert seg om musikken tror jeg alle parter hadde hatt godt av det. For når Kanye er bra, er han jævlig bra!

The Life of Pablo velger jeg å kalle kontrastenes album. Det er veldig mye her. Albumets helt klart beste sang «Real Friends» ble sluppet som singel på Soundcloud for rundt en måned siden. Forventningene mine til resten av albumet ble ekstremt høye da jeg hørte den. På internett begynte folk å snakke om at «den gamle Kanye» er tilbake. Den rebelske rapperen fra The College Dropout–tiden. Det er ikke gjennomgående for hele albumet. Jeg syns dog ikke det er utelukkende negativt, for nye Kanye funker også. Han er forsatt rebelsk og frittalende, men musikken hans inneholder så mye mer enn før. Albumet er veldig komplekst, med et sammensurium av ulike låter. Alt fra den klassiske, rett frem hip-hop-låta «Real Friends» til låta som har fått navnet sitt etter noe av det mest plagsomme i musikkverden, «Feedback». Låta er like slitsom. «No More Parties In L.A», som Kanye visstnok har sittet på i flere år, er en sterk låt. Sammen med favoritten Kendrick Lamar skapes en minneverdig opplevelse. Kendrick rapper som vanlig i et imponerende høyt tempo over en i utgangspunktet jevn beat. I låta bruker Kanye en samplet frase av Ghostface Killah. Spesielt interesserte kjenner nok igjen frasen fra «New God Flow» fra 2012. «Shake that body, party that body», er fortsatt en fet hook. Det meget passende avslutningssporet «Fade» er en svært funky og discoaktig sak, med en fantastisk fengende beat.

Kutt litt ned på autotune–effektene. Starten av Young Thug–gjestede «Highlights» drukner totalt i autotune (i sangen forteller for øvrig Kanye at han godt kunne vært venn med Ray J, hvis de ikke hadde elsket samme bitch…). Det samme gjelder for «Father stretch my hands pt. 1». Veldig, veldig mye autotune. Avslutningen av sistnevnte sang, som av en eller annen grunn står som eget spor på plata, er forøvrig rå. Nykommeren Desiigner får vist seg fram her.

Sett bort fra Kanye Wests til tider håpløse påfunn kan han levere bunnsolid hip–hop. Jeg skulle likevel ønske at albumet ikke inneholdt så mange forskjellige aspekter og rariteter. Det føles nesten som en mashup av alle hans tidligere album og blir til tider for kunstnerisk. Men på sitt beste er dette meget, meget bra!