King Krule - The OOZ
Dystert og brilliant.
Andy Marshall er navnet på den London-baserte produsenten som skjuler seg bak King Krule, og mannen bak høstens mest dystre og ekspressive utgivelse. The OOZ er en imponerende reise ned i King Krules melankolske sinn, og sjeldent har jeg hørt indre demoner komme til overflaten gjennom musikk på denne måten. Dette er musikk for den sinte og tungsindige, men også musikk hvor man i blant kan øyne det vakre.
Til tider minner stemningen på albumet om Joy Divisions mørke verden, men dette er den nærmeste musikalske referansen jeg kan komme på. I King Krules verden blandes elementer fra jazz sammen med primitive beats man kan kjenne igjen fra industriell musikk. Myke saksofoner og behagelige keyboardpartier dominerer, men samtidig er det en underliggende dyster stemning som er albumets røde tråd. Sjangermessig går det i alle retninger, og det er ikke godt å si om det er en mutert form for RnB, eller en sær form for jazz man hører på.
Noe av det mest særegne med The OOZ er Marshalls vokal, for han vet å bruke stemmen som et komplekst instrument. Fra nesten uforståelig mumling på den nydelige jazz-inspirerte «Czech One» til regelrett skriking på refrenget i «Half Man Half Shark», og bare for å sette stemningen enda mer synger han ofte med vilje surt.
Les også: Nerven ligger tynnsmurt, men er fortsatt til stede på Jessie Wares siste album.
At Marshall framfor alt er en dyktig produsent skinner også igjennom, The OOZ er uhyre detaljrikt, fullt av små musikalske finesser. Enkelte av låtenem, som «The Cadet Leaps», er rene soundscapes, og det er her man får følelsen av at albumet er ment å være noe langt mer enn bare en samling låter: The OOZ er som en abstrakt kunstinstallasjon å regne.
De mystiske navnene på låtene og den komplette oppgivelsen av låtstruktur er med på å forsterke dette inntrykket. Dette siste albumet fra King Krule er langt ifra polert radiomusikk, men det er en lytteopplevelse som likevel imponerer.
