Kjappe, harde takter i Storsalen

Skambankt inntok Storsalen, og var klar for å rocke byen. Først kom likevel oppvarmingen, og på lørdag var det de lokale karene fra Lydløs. Ungguttene fra Buran er flinke, og viser en viss energi, men klarer dessverre ikke å engasjere publikum. Lydløs slet med det problemet som alle oppvarmingsband sliter med, nemlig at ingen egentlig er der for å se dem.

Lydnivået gikk i taket når banneret ble hevet bak på scenen, og Skambankt marsjerte inn. Konserten startet som det nyeste albumet deres, med låta «Anonyme hatere». Vokalist Terje Winterstø Røthing prøvde å få alle på beina, men publikum oppe i benkeradene var motvillige. At de ikke reiste seg er vanskelig å forstå.

Skambankt hadde en variert setliste, med både nytt og «hauggammalt» materiale. Åpningslåta fra den nyeste plata, ble fulgt opp med åpningslåta fra den eldste. Bandet hadde en god kjemi på scenen, og Winterstø Røthing sang for full hals. Skambankt spilte litt feil i ny og ne, men måten de glattet over det viser hvor erfarne de er.

Selv om de mikset nytt og gammelt, spilte de nesten ingenting fra det fjerde albumet. Den eneste låten fra Søvnløs var «Mantra», og den sparte de til ekstranumrene. Det var likevel ikke noe problem at de unngikk dette albumet. Blandingen av gammelt materiale, og promotering av den nye var godt balansert. Allsangfaktoren var til tider ganske høy, særlig fordi Skambankt klarer å engasjere publikum.

Skambankt spilte med en glede og energi, som gjorde det vanskelig å sitte stille. De klarte å holde liv i publikum gjennom alle låtene. Dette er mye fordi tekstene er ganske simple, slik at de er lette å synge med til. Tilstedeværelsen på scenen, og måten bandet engasjerte fansen, gjorde likevel opp for litt anstrengt riming.

Storsalen er et lokale som mest av alt inviterer til store konserter, i små versjoner. Den fjerner artisten fra tilskuerne, men Winterstø Røthing klarte likevel å holde kontakten med publikum. Han snakket direkte til fansen, og prøvde å dra med de som ikke var så engasjerte. På «Me sa nei» organiserte han til og med en "wall of death". Publikum ble invitert med på allsang, og det var dette som gjorde kvelden helt spesiell. Skambankt må gjerne komme tilbake. Dere elsker Trondheim, og Trondheim elsker dere.