Knaus ble eventyrskog for en kveld
Det var ikke lett å vite hva man kunne vente seg fra den svenske kvintetten Here Is Your Temple. Men god stemning ble det.
Tre menn stiller seg bak instrumentene sine og begynner å spille. Tåkemaskinene gjør sikten på scenen ganske dårlig. Trommisen synes ikke, men han høres. Og i det tromme-linja starter, entrer vokalisten scenen. Kvinnen med det store røde håret begynner å synge. Og langt bak en høy lyd av trommer og synth merkes det akkurat. Hvis du konsentrer deg hører du til og med hva hun synger.
Likevel gjør musikken, bevegelsene og tåken at låta Big Way gir en fortryllende start. Det føles ut som vi beveger oss innover en eventyrskog i skumringen, noe stillheten i publikum bidrar til. Her er det ikke mye engasjement. Den samme stilen bærer oss gjennom de to neste låtene, og det kan virke som vi hører på en eneste lang låt. Bortsett fra en brå slutt på_ Once Rich_ er versene ganske like; bare refrengene skiller låtene fra hverandre. Vokalisten fortsetter å sveve, og publikum svever med henne. De har fanget oss.
Say Hey skiller seg likevel ut. Låten har mer trøkk og en spesielt dyp, tydelig vokal. Jeg kan faktisk høre hva hun synger, og ikke bare at hun gjør det. Trommene på denne låta er også helt fantastiske, da trommisen gjennom låta nesten kun bruker symbaler og bass-trommen. Det er kanskje også et mykere trommespill som gjør at lyden jevner seg bedre ut.
Når de begynner å spille Daniel, blir jeg redd for at de skal gå tilbake og fortsette i det samme eventyrlige mønsteret som tidligere. Men halvveis i låta skrur de opp gassen og det blir mer dynamisk med koring fra resten av bandet. Like etter kommer So High , den mest kjente låta til bandet, og folk begynner å synge med. Bandet blir merkbart mer engasjerte, og det blir ordentlig god stemning i varme, lille Knaus.
Jeg skulle ønske det sluttet her. De går likevel tilbake i samme kjente spor med eventyrlig drømmemusikk, og avslutter med det motsatte av et brak. Vokalisten går av scenen når hun er ferdig, men før bandet er det, og kommer heller ikke tilbake. Resten av bandet bukker så vidt og følger etter når de er ferdige med sitt. Konserten har gitt mersmak, men det er og blir noe for de som kjenner bandet fra før.
