Krass jazz

Et litt over halvfullt lokale er det som møter Doffs Poi når de entrer scenen på Knaus, presis ti over 23 (eller var det kvart over?). Når den første låta trøkker i gang, fylles det gradvis mer opp. Mange fjes ser avventende ut, og tilskuerne helt der fremme holder seg en god meter unna scenekanten. Det skal vise seg å være lurt.

Bandet med det megetsigende navnet ble først unnfanget på NTNUs jazzlinje. Vi kan dermed kalle dem et lokalt band, selv om det er i ytterste grenseland, særlig siden to tredjedeler av bandet er svenske. I den helt sinnsvakt tighte tromme- og tangent/bassrekka bak er det henholdsvis Tomas Järmyr og Oscar Grönberg som står, begge fra grannelandet, og begge helt ubeskrivelig gode til det de driver med. Men både den bokstavelige og den metaforiske spruten er det Haugesund-jenta Mia Marlen Berg som står for. Vokalisten har blitt tildelt to mikrofoner, i hvert sitt stativ. Jeg velger å tro at den ene er i reserve i tilfelle den andre skulle bli ødelagt i ren sinna-glad-hyperaktiv konsertrus.

Doffs Poi kaller seg selv for et "happy-jazz-core"-band. Det de serverer, er en aggressiv glad-miks av alle dine beste drømmer og verste mareritt fra barndommen. Det er lekent, eksplosivt og jævlig fett. Repertoaret går fra ballade-lignende bastardlåter til ferdig programmerte afrobeats, alt med en grunnideologi om at alt skal være så rytmisk skeivt som overhode mulig. Om Järmyr noensinne skulle bomme på slaget, kamufleres dette i 15/16-deler og polyrytmikk. Aldri har hipster-publikummet på Knaus slitt mer med å trampe takten. Når Grönberg spiller Mozarts "Tyrkisk marsj" midt i en annen låt, får jeg følelsen av at Doffs Poi egentlig er en stor internvits som bare bandmedlemmene forstår. Idet jeg tenker dette, forlater Järmyr trommesettet og går og gauler noe uforståelig backstage.

Berg er tidvis så aktiv på scenen at både øl og vannflaske går overende. Berg blir deretter stående å stampe i den lille dammen, så øl skvetter til alle kanter. Jeg vet ikke om det er tilsiktet, men det gir et umiskjennelig fytterakkern-preg av lek og moro i søledammer, som passer Doffs utmerket. Nå skjønner jeg hvorfor publikum ikke trekker helt opp til scenen. Jeg mistenker at de har vært på Doffs Poi-konsert før.

Men blant lek og moro og barnlige hyss viser Doffs Poi samtidig at de virkelig vet hva de gjør. I en av låtene stopper alt opp, og Berg synger noe som minner om barneregler. Det fremstår som det naturligste i hele verden. Hun bruker mye tid å på skrike, men Berg kan faktisk synge pent også, hun bare kaster ikke bort tiden på det så ofte.

Doffs Poi er noe så sjeldent som et band der det føles meningsløst å forsøke å trekke sammenligninger til annen musikk. De kjører helt sin egen greie. I mellomtiden tusler jeg hjem med et stort fotavtrykk i det metaforiske trynet, for dette er virkelig et hardtslående band.