Kult, men kaldt
«Life in Color», bedre kjent som «verdens største fargefest», inntok UKA med fargekanoner og akrobatikk.
Tekst: Oda Lauten og Ingunn Mjønerud
Vi kom like beredt til «Life in Color» som om vi skulle dratt for å rafte gjennom Alaska. Med oss hadde vi ullsokker, ullundertøy, vannsikring rundt mobil og penger, samt tusen bekymringer rundt forfrysninger på hjemturen og om hvordan vi skulle få malingen av klærne. Selv om det nå høres ut som om vi er to 80 år gamle damer, lurte det - bak alle bekymringene - en viss undring og forventning til hva vi hadde i vente.
Da vi endelig var fremme i Dødens Dal og klokka begynte å telle ned til fargeutskyting, steg spenningen til oppunder telttaket. Med litt hurtigere sekunder enn vanlig, gikk timen unna i en fei, og fargefesten var i gang. Å bli sprutet ned med maling er kanskje ikke det som står høyest på ønskelista, men det var utrolig gøy. Skrekkblandet fryd er ofte det beste, noe «Life in Color» leverte i bøtter og spann.
Det var ikke bare maling som fylte lufta inne i teltet. «Life in Color» leverte også et strålende vakkert lysshow, som det var lett å la seg fascinere av. Når rosa maling skjøt ut i lufta, lysstråler farget røykskyene grønne og blå konfetti dalte ned fra himmelen, ble Dødens Dal forvandlet til en fargeklatt uten like. Det estetisk stimulerende lysshowet tilførte enda en dimensjon til det allerede innholdsrike arrangementet.
Mellom hver runde med fargeutskyting dalte intensiteten på dansinga sakte men sikkert, for så å eksplodere i vill hopping i det samme neste dråpe traff publikums panner. Det var tydelig at malingen var kveldens hovedattraksjon. Spektakulær akrobatikk fylte noen av de roligere partiene der verken fargekanoner eller DJ Solano dominerte, men som oftest forsvant sceneshowet og akrobatørene i all dunkemusikken, dansinga og hoppinga.
Showets absolutte høydepunkt var remixen av The Fox. Den ga publikum ny giv med allsang og dans, og det ble god stemning. Også de andre kjente sangene som ble spilt, fikk publikum til å juble. De mindre kjente teknolåtene, slo nok best an hos de som er spesielt interessert i slikt.
I lengden ble det vel repeterende og monotont. Ettersom kulda krøp inn i teltet og klærne ble dyvåte av maling, flyttet fokuset seg mer og mer vekk fra det som foregikk på scenen, og kveldens dansing gled stadig mer over i «om å gjøre og holde seg varm»-hopping. «Life in Color» er et kult konsept, men hadde dratt nytte av et varmere klima og et reportoar fylt med flere allment kjente sanger.
