Liten skuffelse fra 60-tallet

Fredag var en kveld for førsteinntrykk. Hvitmalt Gjerde skulle spille på Blæst. Jeg hadde aldri vært på Blæst før, aldri vært på konsert der før, og jeg hadde aldri sett Hvitmalt Gjerde før. De to første gav et godt førsteinntrykk. Den tredje sviktet litt da bandet brukte 25 minutter på å komme seg på scenen. At publikum venter på artisten er et kjent fenomen, men som det ble kommentert, de er ikke store nok til å drøye så lenge. Da de endelig kom på scenen gav de et blandet inntrykk.

Hvitmalt Gjerde består av en gitarist/vokalist, bassist og trommis. Denne kombinasjonen kalles en powertrio. Hvitmalt Gjerde har vist at de absolutt kan skape bra musikk med en powertrio, men det er helst i albumform. Fredagens affære ble dermed en liten skuffelse, fordi de ikke klarte å vekke det engasjementet som burde følge med et slikt band, med en slik musikkstil.

Surferocken seilte utover publikum, men nådde ikke mye lengre enn første rad. Bandet ville så mye, men fikk nesten ingen energi tilbake fra publikum. Det er trist at et ungt og lovende band ikke får den konserten de ønsker og egentlig fortjener.

Når jeg ikke kan skrive så mye bra om energien og stemningen i lokalet vil jeg heller rose bandet. I sitt musikale uttrykk viser de tydelig inspirasjon fra det glade 60-tall. Balansen i bandet bærer preg av et av de aller største 60-talls-bandene, The Who.

Med den energiske frontmannen personifiserte Johannes Fjeldstad både Pete Townsend og Roger Daltrey. Den livlige trommisen, som holdt seg for god til å knuse trommesettet sitt, var Keith Moon. Til sist hadde vi den stoiske og avbalanserte bassisten, John Entwistle. Sammen skapte de en utrolig kul balanse på scenen.

Alt i alt var jeg litt skuffet, både av og for bandet, da jeg forlot lokalet. Hvitmalt Gjerde er et band som lager utrolig kul musikk med fete riff, og ærlige og simple tekster. Alt er sunget på klingende bergensdialekt, som i seg selv er nokså sjarmerende. I musikken prøver de ikke for hardt, men de var nok litt for ambisiøse denne helgen.

Konserten på Blæst var bandets andre konsert denne kvelden, og man kunne merke det på hele opptredenen. Selv om vokalisten var energisk, merket man at han var sliten. Lyden var ikke helt på plass, og bandet var ikke alltid helt samkjørte. Det endte rett og slett opp med at man mistet interessen mot slutten. De valgte også å bare spille ett ekstranummer. Det hadde blitt litt for optimistisk å prøve seg på flere.

Det er egentlig bare én måte å avslutte en såpass nedstemt konsertanmeldelse. Hør på platene deres, for Ville Venner er virkelig bra. De er et bra band. Men hvis denne anmeldelsen ikke skremmer dem bort fra Trondheim, så gå og se dem på den første konserten de holder. Den andre konserten, samme kveld, holder dessverre ikke mål.