Línt – Then they came for us

Med et suggerende og mektig lydlandskap er Bergensbaserte Línt neste band ut som skal forsøke seg på en svært vanskelig oppgave i det norske musikkmarkedet: Å skille seg ut i mengden av nye synthbaserte indie-elektronikaband.

Then They Came For Us er sekstettens første fullengder. I 2013 utga de Línt EP og skal vi tro bandet selv, har deres seneste album et mer lekende og eklektisk uttrykk enn EPen.

Hele albumet er spilt inn live, og med stemningsfulle «Variesque» som åpningslåt er det lett å se for seg begynnelsen på en storslått konsert. Låten åpner rolig, men bygger seg sakte opp.

Lydbildet er majestetisk, og bandets kvaliteter og dynamikk er det ingenting å si på, men av og til blir det for mye av det gode.

Then They Came For Us er i stor grad et instrumental-album. Vokalistene Mads Solberg og Eirik Sandvik, får sjeldent slippe til. På «Trips» er tilstedeværelsen til vokalisten så og si meningsløs. Med sin hviskende stemme, klarer jeg såvidt å høre hva som formidles. For en artist bør nettopp det være øverst på prioriteringslisten. Dette er en uheldig tendens gjennom hele skiva.

Albumets første singel «Mierka», lister seg innpå lytteren, men også den endrer tempo raskt. Dette overraskelsesmomentet opptrer flere ganger, uten det blir det vanskelig å holde på lytterens oppmerksomhet. Flere av låtene, som for eksempel «Polar», er over seks minutter lang, og alle låter har lange instrumental-partier. Jo visst, lydbildet er majestetisk, og bandets kvaliteter og dynamikk er det ingenting å si på, men av og til blir det for mye av det gode.

Etter at sistelåten «Then They Came For Us» er ferdig, føler jeg meg sliten i hodet. Med for mye klang, dystre låtarrangementer med en altfor lavmælt vokal, er debuten teknisk imponerende, men akk så uinteressant.