Mørketid

Bandskjorter med uleselige inskripsjoner dominerte veien opp til Klubben. Det var duket for metall av det tyngre slaget, med hele tre band på menyen: Decapitated, Blood Red Throne og Aspherium har vært på en liten norgesturné, først innom Bergen og Oslo, med Trondheim som siste stopp. Dette markerte også siste konsert i Decapitateds europaturné, før de går i studio for å jobbe på sitt nye studioalbum, som kommer ut senere i år.

Aspherium

Aspherium står nederst på plakaten, men det er likevel bra med folk i Klubben da bandet sparker ballet i gang. Det låter stort og tungt. De leder publikum gjennom flere av ekstrem-metallens stilarter, og det er her Aspherium virkelig imponerer. Man hører Opeth, såvel som Mastodon i tilegg til klassisk death og thrash. Bandet greier å kombinere alle disse elementene på en sømløs og god måte.

De stiller med et sterkt låtmateriale og mestrer alle stilartene de er innom. Ofte brukes blandingen av rolige og tyngre partier som en billig måte å skape dynamikk, men slik føles det ikke når Aspherium gjør dette flere ganger i løpet av konserten. Bandet får til alt de prøver på og spiller også til tider ganske smart og teknisk, uten at det blir for smart.

Blood Red Throne

Da jeg returnerer til Klubben en time senere, er det stappfullt i lokalet, og etter et par låter fra bergenske Blood Red Throne, er det liten tvil om jeg har ankommet “planet death anno 1992”. Blytung riffing kombinert med ugjennomtrengelig growling får tankene til å gå mot band som Carcass og Cannibal Corpse. Dette er plug'n’play klassisk death. Bandet kverner ut tunge riff, og holder seg tro til sjangeren. De nedstemte gitarene kombinert med tempoet, gjør at det hele til tider høres ut som en eneste seig grøt av lyd, men det er nettopp dette lydbildet bandet bevisst går etter. Det handler mer om den energien og lydtrykket bandet greier å presse ut til sittt publikum enn det rent musikalske.

Det er ingen tvil om at Blood Red Throne besitter en god låtkatalog, og det varieres mellom skrikende og growlende vokal som skaper en viss dynamikk. Det grøtete lydbildet, og fascinasjonen for det sykelig morbide har vært med på å forme sjangeren og gjør at death skiller seg ut i junglen av ekstrem-metall. Det er likevel ikke til å komme bort fra at Blood Red Throne minner meg på hvorfor jeg ikke liker mange dødsmetallband. Blood Red Throne preges av et aspekt ved sjangeren som det ofte pekes på: Det blir simpelthen for monotont, noe som også merkes på publikum.

Med siste låta greier bandet likevel å sette et solid punktum og stemningen i Klubben tar seg voldsomt opp når de siste rifffene skyller utover publium. Blood Red Throne har opparbeidet seg et rykte, og det er ikke vanskelig å se hvorfor. De leverer klassik death med trøkk og overbevisning, og hvis det er det du er ute etter får du akkurat det.

Decapitated

Selv om både Aspherium og Blood Red Throne leverte, var det polske Decapitated som var headliner. Bandet startet i 1996 og ga ut fire album før katastrofen rammet bandet, da trommis Witold “Vitek” Kieltyka døde i en bilulykke. Dette markerte et lengre opphold for bandet før de returnerte med solide “Carnival is forever” i 2011.

Etter et par låter er det ingen tvil om hvorfor polakkene står øverst på plakaten denne kvelden. Lydbildet har endret seg betraktelig fra Blood Red Thrones tidligere utblåsning. Et langt lettere lydbilde med godt definerte gitarer fyller klubben med teknisk, intrikat og ikke minst velspillt metall.

I likhet med Blood Red Throne spiller Decapitated også death-metal, men riktig nok i den andre delen av spekteret. Hvilken stilart man foretrekker er riktignok helt subjektivt, men Decapaitated hadde til sammenlignning også det klart høyeste energinivået, og både hørtes og så større ut enn Aspherium og Blood Red Throne. Etter 3-4 låter hadde polakkene festet grepet om publikum og det kokte godt i moshpiten. Decapitated knuste på med sin maniske, intense spillestil. Rafał "Rasta" Piotrowskis meterlange dreads snurret villt rundt i lufta da bandet kom inn i sine mer groovy riffpartier.

Bandet tilhører rent sjangermessig det man kaller teknisk dødsmetall, men klarte i likhet med Aspherium å ikke låte for sjangerdefinert. De leverte klassisk ektrem-metall med stor selvtillit, og publikum headbanget ivrig med. Bandet holdt på interessen til publikum,og ikke minst nærmest kontinuerlig liv i moshpiten under enkelte låter.

Konserten nådde likevel et parti der det hele igjen føltes litt monotont, men dette varte ikke mange låtene før Piotrowski annonserte kveldens siste låt. Et lite tog gikk forbi meg fra lengre bak i lokalet med målrettede blikk og retning mot moshpiten. Når polakkene for siste gang røsket i, tok Klubben fyr. Svette, svartkledde kropper klasket sammen med stadig økende hyppighet, og Decapitated presset ut sine siste taktskifter, før de dro det hele ned i en av konsertens få, men velkomne breakdowns. Riffet ble seigere og seigere og mot slutten var vi nesten nede på doom-nivå. Stemningen var god når folk går ut av Klubben, og Decapitated ga denne harde og etterlengtede mikrofestivalen en verdig avslutning.

Studentens storstue

Med tre band på plakaten som alle bidro sin dose med ekstrem-metall, leverte Samfundet en etterlengtet kveld der hard og aggressiv musikk sto i fokus. Etter å ha scrollet nedover programmet for våren, er det dessverre for langt mellom metallarrangementene. Samfundet er studentenes storstue og de fortjener mer metall i denne klassen. Videre fremstår Klubben som husets klart beste konsertscene: Et akkurat passe stort lokale, med god lyd som kler det meste fra garasje-rock til denne kveldens mer ekstreme uttrykk. Studentene kan fint tåle mer av dette.