Muligens årets album fra Drake

Tittelen på Drakes tredje album, Nothing Was The Same , kan sies å være en smule misvisende. Tilhengere av Torontos store sønn vil nemlig kjenne igjen flere ingredienser fra tidligere; det går i egosentrisme og skamløs skryt, så vel som åpenhjertig jamring om både familie, kjærlighet og kjendislivet, monotont levert over rike og ubåt-dype beats. Resultatet vil som vanlig både elskes og hates av mange.

Elsket og hatet

Med låter som Cece’s Interlude og Marvin’s Room etablerte Drake sin posisjon som en av de mest følsomme i gamet, og NWTS går ikke av veien for å fjerne det stempelet. Han er først og fremst en rapper, men både tematisk og lydbildemessig har Drake åpenbart en fot i det moderne RnB-gamet med spillere som R. Kelly, The-Dream, Jeremih, Miguel, Frank Ocean og The Weeknd.

Således har Drake på mange måter splittet hele verdens hærskare av hip-hop-entusiaster i to. Millioner hater ham, og millioner elsker ham. Få er likegyldige. Han blir gjort narr av av nostalgiske purister, men samtidig hyllet av samtidsomfavnere og en rekke kontemporære utøvere. Hans innflytelse er udiskutabel, og han triumferer som en av de virkelige vinnerne hva gjelder salgstall og prisvinning. På Nothing Was The Same viser han igjen hvorfor.

Myk bakgrunn

I tråd med narrativet fra foregående album Thank Me Later og Take Care , følger Nothing Was The Same historien Drake har fortalt siden han startet sin rapkarriere, nemlig livet til Aubrey “Drake” Graham. Og Drake rapper verken om politikk, tøff oppvekst, fattigdom, ei heller i særlig grad om tradisjonell gangster hustlin’ med våpen og dop i gatene. Han er, som deg, født med en sølvskje i munnen til tross for hans påstander om at han startet på bunnen. Han har følgelig en annen virkelighet å bygge sin innadvendte musikk på, hvorpå tradisjonell hip-hop-tematikk i stor grad utgår. Drake er mykere, og problemene hans er mer i-lands-baserte enn liv og død-alvorlige. Han er en halvt jødisk, canadisk eks-barnestjerne med 99 problemer, og alle er damer.

Dette skiller Drake fra mengden, og har bidratt til å gjøre ham til en av de største i gamet, hate it or love it. På sin egen måte har han samstundes greid å redefinere begrepet realness, eller i det minste gitt det en ekstra betydning. For Drake refererer ikke konseptet “realness” til verken barndomsrealiteter eller macho gate-autensitet. Drake er i stedet genuin i kraft av total emosjonell åpenhet, nærmere tilknyttet arven fra den til tider deilig selvparodiske RnB-en fra 90-tallet.

Kunst i linjer og bak spaker

Lyrisk, er Drizzy på ball gjennom hele albumet, enten han gjenoppfinner et Mo Money Mo Problems-vers, legger melodramatisk ut om Nicki Minaj og andre gamle flammer, eller sender stikk i retning Kendrick Lamar og andre konkurrenter. Vi kjenner igjen den håpløse romantikken, den ukuelige ambisjonen og den uhemmede selvhyllingen. Selveksponering er varemerket, og iløpet av albumet er det vanskelig å ikke la seg vinne over til å heie på protagonisten, vår mann Drizzy Drake.

Produksjonsmessig er NWTS det mest modne Drake har gitt ut, og takket være hans høyre hånd, Noah “40” Shebib, det absolutt vakreste. Påtrengende beats fra Take Care er byttet ut med subtile datadetaljer og lekker minimalisme. Prakteksempelet på dette er «Wu-Tang Forever», hvis sampling av Zodiacs "Loss Config." minner om Kanyes geniale bruk av Aphex Twins "Avril 14th" på "Blame Game".

Bredt repertoar vs. hissig klanmedlem

“How much time is this nigga spendin’ on the intro?” spør Drake på skivas førstespor, «Tuscan Leather», over 40s hele tre ulike Gold Panda-lignende samplinger av Whitney Houstons "I Have Nothing". Svaret er over seks fantastiske minutter med lyrisk veving over en dynamisk og sømløs produksjon delt i fire, som utgjør en av de beste låtene Drake har gitt ut. “This is nothin' for the radio, but they'll still play it though/Cause it's that new Drizzy Drake, that's just the way it go” skryter Drake på det hook-løse førstesporet, før han på spor nummer to finner en gylden middelvei i både tekst og fremføring. Drake fungerer like godt når han er nærmere synging enn rapping.

Fra glatt, low-key pop på «Furthest Thing», er singelen «Started From The Bottom», som ble sluppet allerede i februar, en mer aggressiv oppkvikker. Den ultimate skrytelåten er selvfeirende og forfriskende slem til Drake å være, men har allikevel fungert som en peppermagnet for høygaffelbørende internettkrigere. At Drake har gjort låten med tittelen «Wu-Tang Forever» om til en kjærlighetslåt har også vært gjenstand for mishagsytringer. Mellom pianoklampring høres RZAs vanligvis brøytende stemme i bakgrunnen. “It’s Yourz” lyder ekkoet fra Wu-Tang medlemmet som tidligere har pratet varmt om Drake. Klanmedlem Inspectah Deck holder på den andre siden tilbake sin anerkjennelse.

Dårlig oppførsel og uheldig eksponering

Minimalistisk innskrenkende «Own It» er en glatt kjærlighetsdeklerasjon i kjent fløtepus-stil, før Drizzy tar helomvending på «Worst Behaviour», hans røffeste låt hittil. Sporet vekker minner om både Waka Flocka Flame og Kanye på sitt Twisted Fantasy-røffeste. “Muhfuckas never loved us” repeteres over hissig trap-inspirert trommesnerring, som stikk til både tvilere og hatere.

«From Time» byr på albumets sterkeste skriving. Her holder Drake en dyp dialog om følelser med sin gamle flamme Jhene Aiko, og reflekterer over selvgodhet, umodenhet og arroganse i tidligere forhold. Linja "The one that I needed was Courtney from Hooters on Peachtree/I've always been feeling like she was the piece to complete me" var så spesifikk at nevnte Courtney ble sporet opp og ufrivillig eksponert på sosiale medier.

Høydepunkt og punkteringer

Et av albumets høydepunkt er 80-talls disco-pop-hit «Hold on, We’re Going Home», et stykke ypperlig new-wave RnB, og én av årets beste låter. Låten er et lyspunkt av en poptriumf i en ellers mindre lystig samling av låter, og skaper en forfriskende og lettbeint kontrast på skiva. Patrick Bateman ville elsket den, så 80-talls er den. Mindre festlig er platas bunnpunkt, «Connect», som overraskende nok er vanligvis friske Hudson Mohawkes produksjonsbidrag. Hvor «Connect» er kjærlighetsprat, følger Drake på «Language» og «305 To My City» opp med hylling av henholdsvis seg selv og en stripper.Verken originale tema eller låter. Denne zzz-hattricken oppleves dessverre som et kjedelig opphold før det hele tar seg opp igjen.

På «Too Much» har produsent 40 gjort seg uhyre flid, og resultatet er en skjør og sjeldent vakker låt. Segmentene inkluderer en lys og lekker vokal fra Sampha, følsomme pianotangenter og en sterk beat med god timing. Disse gir nydelig dynamikk til den personlige og introspektive terapitimen Drakes linjer utgjør, om både karriereangst og familiedrama. Et definitivt høydepunkt på plata, før todelte «Pound Cake/Paris Morton Music 2» runder av med en feature fra ringreven Jay-Z. Her samples både Ellie Goulding og «C.R.E.A.M.», men til tross for blankpolerte beats og sterke tekster, faller låten i kategori med de litt tammere låtene på plata. Mer interessant er det at Drake her overskygger Jay-Z, som for tiden sitter fast i en synkemyr av makt- og pengeprat.

Hele ni av tretten låter holder, etter min mening, et uforskammet høyt nivå. Tekstene er som vanlig originale og sterke, lydbildet er variert, og produksjonen er omhyggelig perfeksjonert. Derfor er det både interessant og på sin plass å ta et skritt tilbake, og spøre seg om ikke NWTS er 2013s beste album hittil. Navn som James Blake, Kanye West, Vampire Weekend, Disclosure, My Bloody Valentine, Phosphorescent, Deaf Heaven, Chance the Rapper, Boards of Canada, The Knife og Daft Punk er foreløpig alle populære kandidater til å gjeste stemmesedler med sine titler. Jeg foreslår imidlertid at før året skal oppsummeres i desember, lar vi alle våre favoritter teste tidens tann, før vi slår i bordet med våre udiskutable fasiter. Lydsporet til undertegnedes Trondheimshøst står i alle fall i overhengende fare for å bli dominert av Drake.