Noiserock med elektronisk tilslag

Man veit aldri helt hva man kan vente seg fra et nytt Årabrotalbum. Siden 2009 har vi fått minst en skive i året, der to har blitt spellemannsnominert og ett, "Solar Anus" fra 2011, har vunnet i kategorien metall. Hver skive skilt seg ut i både form og stil, og Haugesundsbandet har eksperimentert med sjanger, instrumentering og gjestemusikere. En ny fullengder står nå klar for utgivelse 16. august. Det kommer til å låte mørkt, sint og støyete, spørsmålet er på hvilken måte.

Skiva åpner med et fengende riff og låta "Ha-Satan Dêofol" som suppleres med gjenkjennelig Årabrotvokal og en slags messende stemme som setter stemninga. "Throwing Rocks At The Devil" følger opp nesten som en klassisk hardcorelåt, som en levning fra bandets tidligere utgivelser. Kjetil Nernes’ velkjente vokaldynamikk bidrar til at denne likevel oppfattes som spennende og fortjent til sin plass på albumet.

Laura Pleasants, fra amerikanske Kylesa, skal ved en tilfeldighet ha dukket opp i studio under innspillinga, og ble overtalt til å legge vokal på tredjelåta "Arrabal’s Dream". Likevel ble denne låta nokså intetsigende. Det mangler på dynamikken, og det føles som om Pleasants kun ble engasjert i et forsøk på å redde en kjedelig låt. "Blood on the Poet" er en tyngre og seigere låt, også denne med et messende tilslag. Tyngden og sinnelaget bevares videre inn i "Dedication", som er over nesten før man merker at tempoet er satt opp. Det sjette kuttet, "Blood on Bunny", føles mindre aggressivt enn de foregående, og tempoet i musikken er mer behersket når det brytes opp av velplasserte brekk.

"Drawing Down the Moon" presenteres med et gjennomgående og fengende Årabrotdriv. Lasse Marhaug og Erland Dahlens elektroniske støymusikk, som preger hele albumet, kommer her virkelig til rette, selv om man sitter igjen med følelsen av at låta kuttes for tidlig. "Horns of the Devil Grow" oppleves som ganske klassisk årabrotisk, også denne med fengende og repetativt driv som sammen med gode brekk og dynamisk vokal gir en godt sammensatt og minneverdig låt.

"The Bitter Tears of Könt" starter aggressivt og i høyt tempo med innslag fra elektrostøyen. Snart roes imidlertid det hele ned, og støyen får langt større plass. Her fullbyrdes det som manglet på "Drawing Down the Moon" ved at støymusikerne får boltre seg over hele to minutter. Seks minutter lange "Mænad" begynner rolig, og gir plass til et piano som ligger langt bak i lydbildet og fungerer som en stemningskaper. Intensiteten tar seg imidlertid opp mot midten, og elektrostøy tar nok en gang over i bakgrunnen før også skiva kuttes brått.

Årabrot framstår i sin helhet som en plate med gjennomført albumdynamikk og god variasjon. Lasse Marhaug og Erland Dahlen har tilført egenart og musikalsk dybde med sin eksperimentelle støymusikk, og sørger i stor grad for at albumet skiller seg ut i Årabrotkatalogen. Samtidig holder bandet på sitt kjente uttrykk, og klarer dermed å vise fram en vellykket utvikling av sjangeren.