Nok trøkk med rock på Pøkk

Hottentottens hevn, Kafferens gjenåtak, Aboriginerens revansj, Two and a half Men’s Revenge. Kjær mann har mange menn, men den generelle, over gjennomsnittlig musikkinteresserte nordmann vil kjenne til denne gruppa som Bushman’s Revenge. Denne halvjazza, helrocka trioen sparket i gang høsten for konsertserien Pøkk på Blæst tirsdag kveld, og de la lista høyt!



Konsertserien Pøkk er nå i gang med sitt sjuende år med konserter på Blæst. Konsertserien ble starta av Gard Nilssen, og tar for seg i hovedsak improvisert musikk. Begrepet “improvisert musikk” har et ganske bredt spekter, og det får man erfare når man går på de forskjellige konsertene. Man får alle mulige instrumenter innen mange forskjellige sjangre satt sammen i mange forskjellige ensembler, men den røde tråden er at musikken har et stort fokus på improvisasjon. Konsertserien er annenhver tirsdag, og det var høstens første tirsdag jeg skulle få oppleve haraball på Blæst.

Selve Bushman’s Revenge består av Even Helte Hermansen (Shining, Grand General) på rockegitar, Rune Nergaard (Team Hegdal, Marvel Machine) på rockebass og Gard Nilssen (Team Hegdal, Cortex, og som nevnt, grunnlegger av Pøkk) på rolletrommer. Musikken virker for meg som om Stevie Ray Vaughan ble til Jimi Hendrix som følgelig ble med i Black Sabbath etter å ha tatt jazzutdanning. De føyer seg inn i en “jazzmusikere spiller 70talls-rock”-bølge sammen med band som Elephant9, Hedvig Mollestad trio, Grand General og kanskje også Møster!. Å få dem til Blæst var et sjakktrekk, der musikken reflekterer stedet akkurat som hosen reflekter foten. Selv om jeg har hørt musikken før, skal jeg ikke skryte av å være kjempegodt kjent med den, så jeg holdt både øyne og ører åpne, og resten av kroppsåpningene lukket. Skulle jeg bli overrasket?



Starten av konserten satte preg på hva vi kunne forvente oss: riff, riff og atter riff! Musikken var veldig riffbasert, der Nilssen og Nergaard holdt det hele sammen og bygde opp, mens Hermansen mer lekte seg over. Dette var mye det som skjedde under konserten, og det var tydelig at dette var Hermansens band. Selv om det i starten for min del var litt ujevn lyd (kan hende jeg sto feil i starten), var det et veldig balansert band som sto på scenen, med en klar visjon om hvilken energi de ville at skulle nå ut. Innimellom dukket det opp noen frie partier, som kunne avsløre kulturkræsj blant publikum. På de roligste fripartiene virket det som om jazzpublikumet sto og lyttet, mens rockepublikumet snakket høylytt bak min rygg. Dette kan fort bli konsekvensen når man spiller slik musikk og såpass variert, og jeg unner jo alle å komme og høre på musikken og se konserten, så konklusjonen min blir: Folk, ass. 



Hermansen har en helhetlig attitude i spillet sitt som gjør at han passer inn overalt. Spille twæng over rockeriff? I sitt ess. Lure inn noen jazzfraser? Null problem, gjør det elegant. Spille fint med ren lyd? Dritfint, ingen bemerkninger der. Ånei, frijazz! Ta det med ro, flyter over med full bevissthet over hva som skjer. Hermansens sans for lyd og energi gjør dette til “hans” prosjekt, der alle hans favorittaspekter blir dekket og produktet blir helhetlig.
 Nergaard er en stødig bassist, som sammen med Nilssen har ansvaret for den grunnleggende grooven, men de er også er flinke til å utbrodere når det trengs. Man hører kanskje at disse har størst forankring innen jazzen; på de mer solistiske el-bass-partiene til Nergaard rår en kontrabassete tankegang, og noen av groovene til Nilssen kunne jeg kanskje hørt i f.eks Zanussi 5. Men rockeestetikken er tydelig, og de utgjør et samspilt komp som passer Hermansens stil perfekt. Og et høydepunkt var selvsagt når Nergaard begynte å spille karatesolo på bassen som et ordentlig “Fuck you” til verden!



Bushman’s Revenge er som sagt veldig bevisste på outputet sitt: De skaper en energi, en flyt som blir et gjennomgangstema under konserten, som et resultat av samspill og sjangerbevissthet. Selv under soloinstrumentframføringene var det klart at “Dette er lydbildet vårt”. Slike musikere er det uansett morsomt å høre på.

Allikevel kan det i lengden bli noe likt. Joda, de har funnet sin greie og står for den, men det blir mye oppbygging av riff og Hermansen som leker på mye det samme viset over det. Det var også mye lyd, da spesielt fra Hermansens gitar, som druknet litt i lydbildet som et resultat av mange effekter og mye lyd ellers. Men det å høre hver tone er for meg ikke så farlig i denne musikken, så lenge jeg blir truffet av den energien som blir utsendt. Så dilemmaet blir for meg: Syns jeg det er greit at det er såpass likt som det er så lenge den generelle energien er ålreit, eller ønsker jeg på tross av tilfredsstillende output litt mer variasjon? Var det kanskje for få klimaks og mer en jevn dynamikk som ga meg det inntrykket (sosialdemokratiet, ass)?


Uansett var det ingen tvil om at konserten fikk det til å vrikke i rockefoten. Ingen tok OL-floka, men trioen avsluttet heldigvis med allsang, slik enhver konsert, samt enhver politisk ungdomsorganisasjonsmøte skal avslutte. Men i stedet for å synge gamle Sovjethymner som hos sistnevnte, sang de bare melodien til siste låta. Kanskje like greit. Fett var det nå.